‘Flytende kjønnsidentitet oftere tema i skolen’

– Jeg har inntrykk av at spørsmål om barn med flytende kjønnsidentitet melder seg oftere enn tidligere på grunnskolenivået. Det handler om at vi er mer åpne for denne tematikken. Da er det lettere for barna å være åpne om hvordan de føler seg, sier rektor Gro Norstrand ved Lilleborg skole i Oslo.

Begrepene «flytende kjønnsidentitet» og «kjønnsinkongruens» – å føle at man er født i feil kropp – har kommet på dagsorden i Norge det siste året.

Grunnskole

En barneskole på Østlandet sendte nylig ut et brev til et hundretalls foreldre på et klassetrinn om en elev med flytende kjønnsidentitet. Eleven forklarer hvordan hen føler om kjønn, og ber medelever og foreldre respektere det.

Det er lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad positiv til.

– I disse tilfellene mener jeg det beste er å jobbe med, ikke mot barnet. Hvis man tar barnets selvopplevelse på alvor og spiller på lag med det, vil dette kunne gi barnet mer tid til å finne ut av disse tingene selv. Når man skriver et brev om at et barn har en flytende kjønnsidentitet i dag, sier man ikke at det nødvendigvis vil være slik i morgen, sier han.

Kritisk

Professor i biologi på Universitetet i Oslo, Kristian Gundersen, er mer skeptisk.

– Jeg er jo ikke ekspert på dette, men politikk og praksis rundt kjønnsidentitet må være basert på vitenskap, ikke på aktivisme. Hvis man sender et slikt brev ut i fra en faglig ekspertvurdering av hva som er best for barnet, er det sikkert det riktige. Men man kan ikke la dette styres av aktivisme, slik man ser tendenser til for tiden. Det blir som å si: «La de små barn komme til kjønnsforvirringen», sier professor i biologi på Universitetet i Oslo, Kristian Gundersen.

Han mener barnets opplevelse av egen kjønnsidentitet akkurat her og nå ikke kan være avgjørende.

– Man kan ikke la små barn, og heller ikke yngre tenåringer, bestemme sitt kjønn selv, særlig dersom man gjør noe irreversibelt slik som hormonbehandling og kirurgi. Det er en ekspertoppgave. Men heller ikke valg av tiltaleformer som «hen» er nøytralt i en verden som stort sett er kjønnet, sier Gundersen.

Han får støtte av journalist Anki Gerhardsen, som har i vår kritiserte det hun mener er en ukritisk mediedekning av Rikshospitalets behandling av transseksuelle. «Overfor hvilke andre helseproblemer som kan involvere alvorlig medikamentell og kirurgisk inngripen, vier journalistene forskningen så lite oppmerksomhet og interesse?» skrev hun i en kronikk i Aftenposten.

– Dette er et fagfelt de fleste av oss har lite kunnskap om. Da blir det lett at skole og foreldre tar veldig alvorlige avgjørelser på et sviktende kunnskapsgrunnlag. Vi mangler en folkeopplysning om denne tematikken, sier hun.

Starter tidlig

– Noen vil si at man bør vente med å «gå ut med» et barns kjønnsidentitet til det er eldre, i tilfelle identiteten endrer seg. Men man kan også argumentere for at jo lengre man venter, jo lengre tid tar det før dem som ikke passer inn i kjønnsnormene føler seg som en del av fellesskapet, sier Elisabeth Lund Engebretsen. Hun er førsteamanuensis i kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.

– Vil ikke betegnelsen «flytende kjønnsidentitet» kunne være like begrensende som merkelappen «gutt» eller «jente»?

– Alle betegnelser og alle nye identiteter er per definisjon begrensende. Men man kan likevel forstå kjønn på en mer flytende, åpen måte, sier Engebretsen.

Lite kunnskap

Engebretsen poengterer at forståelsen av hva som menes med å være gutt eller jente har blitt snevret inn de siste tiårene.

– På 70-tallet var det mange jenter med kort hår, og gutter med slengbukser. I dag er rammen for forståelse av kjønn mye strammere, man må være gutt eller jente på en bestemt måte. Det er bekymringsverdig. Noen barn kan nok synes det er frustrerende at de ikke kjenner seg igjen i de karikerte kjønnsstereotypiene som omgir dem i populærkulturen, sier hun.