‘Farligere her enn i mange krigsområder’

Mood er ikke ukjent med brutal konflikt. Den tidligere generalinspektøren i hæren var i 2012 i internasjonale mediers søkelys som sjef for FNs observatørstyrke i det borgerkrigsherjede ­Syria. Han har også jobbet i krigsherjede land som Afghanistan og Sør-Sudan.

På feltbesøk for Røde Kors i millionbyen Villa Nueva i Guatemala, opplevde Mood at risikoen for barn og ungdommer der er nesten høyere enn i en krigssituasjon:

– Det gjør sterkt inntrykk å prate med en ung mann som må sitte i rullestol resten av ­livet, skutt av unge ranere i en uprovosert og totalt meningsløs voldshandling, sier Mood.

Skutt i ryggen

Han møtte 20-åringen Wagner Perez både hjemme og ved fotballbanen der ungguttens liv ble ødelagt i løpet av noen sekunder for tre år siden. 17-åringen og en kamerat hadde vært og spilt fotball da en gjeng eldre gutter ville rane dem for småpenger og mobil.

Kameratene så ikke noe våpen, og snudde seg for å komme unna. Uten forvarsel smalt pistolskuddene. Kameraten ble drept, mens Wagner ble truffet av tre kuler og lemlestet for livet.

Under et ni måneder langt sykehusopphold måtte han medisineres så sterkt at nyrene sviktet. Nå er 20-åringen avhengig av rullestol, og må til dialysebehandling annenhver uke. Ved Røde Kors-senteret får han medisinsk og psykologisk hjelp, med mål om en dag å kunne gjenoppta jobben som baker.

Tilfeldige ofre

Robert Mood påpeker at i krig hører man gjerne hvor bombene faller, man vet noenlunde hvor folk drepes og man kan søke tilflukt når angrepene kommer. Det er en slags struktur i galskapen.

– I Guatemala og regionen er voldsnivået helt ekstremt sett med norske øyne. I mange bydeler har myndigheter og politi gitt opp å håndheve sikkerheten. I løpet av sekunder kan en familie som er opptatt med sine daglige gjøremål havne midt i en fatal skuddveksling, sier Mood.

Ofte handler det om narkotikaomsetning og mafialignende gjenger som den Wagner Perez ble offer for. Drap, vold, utpressing, voldtekter og tvangsrekruttering til gjengene er vanlig.

Forstår flyktningene

Tilbake fra lutfattige Guatemala har Mood stor forståelse for de flere tusen latinamerikanere som nå har sluttet seg til flere karavaner på vandring nordover, med håp om en bedre framtid for seg og sine barn i USA.

– Med så omfattende fattigdom og lovløshet som preger store deler av Mellom-Amerika, er det logisk at de som har noen som helst mulighet til å komme seg unna for å skape et tryggere og bedre liv for sine barn, legger ut på vandring, sier Mood.

Han mener at også håpet om et bedre liv er drept i mange av de farlige bydelene. Foreldre opplever at eneste sjansen til å skaffe barna utdanning og helsetjenester å komme seg vekk, og drømmen er gjerne et bedre liv i USA.

Sender soldater

Donald Trump har varslet at han vil møte flyktningkaravanene med å sende opp mot 15.000 ekstra militærstyrker til grensen mot Mexico, med beskjeden: «Dette er en invasjon av landet vårt, og våre militære venter på dere». Samtidig truer han ned bistandskutt til de mellomamerikanske landene som ikke stanser flyktningene.

– Dette er konfronterende virkemidler som ikke fungerer. Det verden trenger er økt humanitær innsats for å avhjelpe og hindre nød der behovene er størst, og mindre av kynisk business og militære virkemidler.

– Men er det de svakeste som makter å legge på flukt?

– Det er et av flere paradokser at mange av de som mest trenger det, ikke har krefter og økonomiske ressurser til å flytte på seg. Det betyr ikke dermed at de som er på flukt ikke har behov for hjelp, men at de som er igjen har det enda verre og enda mer trenger vår hjelp og beskyttelse, sier Robert Mood, president i Norges Røde Kors.