Disse har ikke noe imot å miste jobben

Care, Caritas og Kirkens Nødhjelp oppfordrer alle norske organisasjoner til å forplikte seg til å gi minst en femtedel av innsamlede midler til lokale organisasjoner der de arbeider.

Minimum en femtedel

– 20 prosent er et minimum. Ideelt sett bør andelen via lokale være mye høyere. Det skaper økt eierskap og mer effektiv bistand. De lokale organisasjonene kjenner forholdene og vet best hvor skoen trykker, sier generalsekretær Anne Marie Helland i Kirkens Nødhjelp.

I fjor signerte 29 internasjonale bistandsorganisasjoner, inklusive de tre norske, det såkalte Charter4Change med 20-prosentmålet.

Samtidig oppfordrer organisasjonene stortingspolitikerne til å støtte et forslag fra Kristelig Folkeparti, om «å øke støtten til lokale og nasjonale organisasjoner til minst 25 prosent av total humanitær bistand innen 2020».

LES MER: Vil straffe med bistandskutt

La om til lokal strategi

Kirkens Nødhjelp la allerede på 1990-tallet en strategi om å overlate mest mulig av bistandsjobben til lokale partnere, hovedsakelig kirkelige og andre trosbaserte nettverk.

– På sikt er målet at krefter i sør kan utføre all utviklingsinnsats selv, sier Helland.

– Dere vil gjerne bli overflødig som bistandsaktør?

– Ja, i en ideell verden vil vi kunne slokke lyset og dra hjem. Der er vi ikke på en god stund ennå, men det er klart at det vil ha konsekvenser for oss når mer av arbeidet utføres av aktører i sør. I noen land har vi faset ut vår innsats etter hvert som våre partnere har overtatt brorparten av arbeidet, sier Helland, som ber norske myndigheter ta økt risiko og kanalisere mer bistandspenger rett til aktører i sør.

LES MER: – Bistandspress virker ikke

Blir gjerne overflødig

Generalsekretær Gry Larsen i Care sier at enhver bistandsorganisasjon må ha som drivkraft å bli overflødig:

– Som generalsekretær i Care jobber jeg slik sett hver dag for at jeg ikke skal ha en jobb.

Et viktig steg på veien er å overføre mer av bistandsarbeidet fra nord til sør:

– Det handler om mer midler direkte til nasjonale og lokale organisasjoner, men enda mer om å overføre mer av den makt de rettmessig bør ha, sier Larsen.

Lokale organisasjoner er ofte de første som kommer frem etter plutselige naturkatastrofer. I konfliktrammede land som Syria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan når de fram til områder som er for farlige for utenforstående.

– Ofte opptrer de da som rene underleverandører for større organisasjoner. De bør heller være likestilte partnere med reell innflytelse, påpeker Gry Larsen.

LES MER: 10 afrikanske utfordringer 2017

Ligger over kravet

På mange prosjekter kanaliserer den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas opp mot 85 prosent av pengene via lokale organisasjoner, og vanligvis minst 30–40 prosent.

– Vår viktigste anmodning er at giverlandene bør kanalisere mer direkte til organisasjoner i sør. Myndighetene i giverland bør ta mer risiko og større andel av forvaltningsbyrden, sier Marit Sørheim, leder for internasjonal avdeling i Caritas.

LES MER: Sikret 1-prosent i bistand

Kostnadseffektivt

Sørheim mener potensialet er mye større enn i dag, fordi det finnes mange kapable aktører i mottakerlandene som har evne og kapasitet. Det vil gi større effekt av hver krone som gis i langsiktig bistand og nødhjelp, ifølge Sørheim.

Hun påpeker at behovet til mennesker som trenger humanitær hjelp som følge av kriser, krig og naturkatastrofer øker mye raskere enn bevilgningene. I 2015 ble bare en fjerdedel av behovene dekket.

– Derfor må vi jobbe mer kostnadseffektivt og mer forebyggende. Mer midler til lokale aktører i sør vil gi mer for pengene, sier Marit Sørheim.