De er verdens største folk uten egen stat

Et kurdisk ordtak sier at fjellene er det eneste de som folk kan stole på, og igjen opplever kurderne å bli sviktet, selv av antatte venner og allierte.

Av de 30 millioner kurderne bor rundt to millioner i de nordøstlige delene av Syria, som grenser mot Tyrkia. Der angriper tyrkiskledete tropper nå med stor kraft, for å slå ned det de hevder er kurdiske terrorister som truer Tyrkias sikkerhet over grensen.

LES MER: Fanget i kryssild, kaos og frykt

Erdogan utnyttet egenrådig Trump

Tyrkias angrep skjer til fordømmelse fra et nær samstemt internasjonalt samfunn. Likevel ble klarsignalet i realiteten gitt av president Donald Trump i Tyrkias Nato-allierte USA, da han gav beskjed om tilbaketrekning av de gjenværende 1.000 amerikanske soldatene i området.

Det skjedde til tross for at USA og koalisjonen har støttet seg tungt på kurdiske bakkestyrker i kampen for å slå ned den ekstreme terrororganisasjonen IS, som fra 2014 skaffet seg sterkt fotfeste i regionen.

Med stor støtte fra egen befolkning vil nå Tyrkias resolutte president Recep Tayyip Erdogan etablere en såkalt trygg sone nordøst i Syria. Hensikten er å slå ned trusselen fra det kurdiske kommunistpartiet PKK og den kurdiske YPG-militsen, som Erdogan betrakter som allierte terrorister.

LES MER: Kristne ber Vesten stille opp

Første verdenskrig tente statshåpet

Det er 100 år siden den tradisjonelt nomadiske folkegruppen kurderne, i forhandlingene etter første verdenskrig, fikk tent sitt store håp om å få etablert en egen stat i Midtøsten.

Da hadde de i 400 år vært underlagt Det osmanske rikets kontroll. Verdenskrigen endret maktbalansen, men i fredsoppgjøret skulle Det osmanske riket splittes opp i mindre mandatområder under Frankrike og Storbritannias kontroll.

Til seiersmaktenes fredskonferanse i Paris i januar 1919 var det også invitert en kurdisk delegasjon med håp om selvstendig stat. Sèvres-traktaten, som ble signert i august 1920, formaliserte kurdiske territorier nord for dagens Syria og Irak, og øst for Eufrat.

LES OGSÅ: Stillheten som dreper kurderne

En kvinne demonstrerer mot et statsbesøk av Tyrkias ­president Erdogan i Berlin i fjor, utstyrt med kurdiske symboler og bilde av den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan. Foto: NTB/Scanpix/AP

Kurderne ble spredd over flere land

Sèvres-traktaten skulle imidlertid i 1923 bli overprøvd av Lausanne-traktaten, der kurderne i stedet for en egen nasjonalstat, ble splittet mellom Iran, Irak, Tyrkia og Syria.

Det er hovedsakelig i disse fire landene kurderne nå lever, under høyst ulike vilkår. Felles er imidlertid at de som minoritet i disse landene har vært systematisk utsatt for forfølgelse, undertrykkelse og forsøk på å svekke kurdisk språk og kultur.

Dette har også skapt en stor, kurdisk diaspora, som i mange land nå leder an i protester mot Tyrkias krigføring.

Utnyttet Saddams fall i Nord-Irak

100 års kurdisk selvstendighetskamp har gitt mange nederlag, men også en betydelig seier: I Nord-Irak klarte kurderne å utnytte maktvakuumet etter den amerikanske invasjonen av Irak som avsatte Saddam Hussein, diktatoren som hadde brukt kjemiske våpen mot kurderne i et tilnærmet folkemord.

Tross tidligere sterk splittelse mellom de kurdiske partiene Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), klarte de å samkjøre seg i det første irakiske valget etter Saddams fall.

Det bidro til å befeste kurdisk selvstyre i den irakiske grunnloven av 2005. Samme år ble PUKs leder Jalal Talabani verdens første kurder som statsoverhode, da han ble utnevnt som Iraks president.

LES MER: Mangelfulle statsborgerskap i Midtøsten

Folkeavstemning erklært grunnlovsstridig

Det kurdiske selvstyret i Nord-Irak har langt på vei vært en suksess, med relativ stabilitet og god økonomisk vekst i et urolig hjørne av verden. Med inntekter fra olje- og gassressurser mente mange at en selvstendig stat var realistisk, og 25. september 2017 stemte over 90 prosent ja til et uavhengig Kurdistan.

Men kurdernes drøm om full uavhengighet i Nord-Irak ble igjen knust da folkeavstemningen ble erklært grunnlovsstridig, både av Iraks høyesterett, regjering og nasjonalforsamling.

Betydelig kurdisk minoritet i Iran

I Iraks naboland Iran utgjør kurderne anslagsvis 10 prosent av befolkningen, primært i grenseområdene mot Irak og Tyrkia. Regimet i Teheran har effektivt motarbeidet kurdernes ønske om selvstyre, og slike ambisjoner er dessuten dempet av at kurderne er blitt bedre inkludert i Iran enn i andre land i regionen.

Kurderne har en sterk felles identitet som ett folk, og kurdiske språk er helt forskjellig fra både tyrkisk, arabisk og delvis persisk. Samtidig har ulike grupper av kurdere store ulikheter, både i språk og religiøs tilhørighet.

Tapt kamp for eget land?

De fleste kurdere er sunnimuslimer, men i Iran er sjiamuslimer dominerende. Det finnes også kurdiske jesidier, og ikke minst mange sekulære kurdere som er opptatt av at religion ikke skal spille noen politisk rolle.

Drømmen om en felles kurdisk stat svekkes av at kurderne tross alt er en så lite ensartet gruppe, uten noen samlende lederfigur, med betydelige interne splittelser og ulike politiske mål. Spredd på fire stater, der en av få fellesnevnere er motstanden mot kurdisk statsdannelse, forblir derfor Stor-Kurdistan et utopisk mål.

Mange har likevel enorm sympati for kurdernes kamp for bedre rettigheter, og takknemlighet for deres peshmerga-soldaters oppofrende kamp mot IS.

---

Kurderne

• Kurderne er en folkegruppe som hovedsakelig lever i Tyrkia, Irak, Iran og Syria.
• Det bor rundt 14 millioner kurdere i Tyrkia, rundt 8 mill. i Iran, 5-6 mill. i Irak og minst 2 mill. i Syria.
• I Tyrkia grep Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) til våpen mot myndigheter i 1984. Både EU og USA har terrorlistet PKK.
• Kurderne nord i Irak har hatt et selvstyrt område siden krigen i 1991. Det kurdiske selvstyret ble stadfestet i grunnloven fra 2005.
• I Syria har den kurdiske militsen YPG, som har tette bånd til PKK, kontrollert områder nordøst i landet.

---