Brukte Nangijala som forbilde

«Og da – da så jeg endelig Kirsebærdalen. Å, den dalen, den var hvit av kirsebærblomster overalt. Hvit og grønn var den av kirsebærblomster og grønt, grønt gress. Og gjennom alt det hvite og grønne rant elva som et bånd av sølv».

Slik beskriver Karl «Kavring» Løve møtet med Kirsebærdalen, i boka Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Kirsebærdalen er i boka den vakre dalen i Nangijala, landet Kavring og broren Jonatan kommer til når de dør. Denne fiktive dalen var «forbilde og konsept» da Oslo kommune utformet den nye barneminnelunden på Vestre gravlund, som stod ferdig i 2016 og ble tatt i bruk i høst.

Fantasiverden med ro

I Bibelen beskrives himmelen som en by av gull, dekorert med alle slags edelstener. Til og med gatene er av rent gull, likt klart glass.

Kirsebærdalen i Nangijala er derimot som en hage, full av blomstrende trær, grønt gress og kvitrende fugler.

– Jeg ville at minnelunden skulle være et sted for barn, en slags barnslig fantasiverden, der en samtidig finner roen, sier landskapsarkitekt Mette Irene Melby, som fikk arbeidet med å utforme området.

– Jeg tenkte mye på hvordan mitt forhold til døden var som barn, og husker veldig godt bildet av Kirsebærdalen. I dag skal slike minnelunder være religiøst nøytrale, derfor bestemte jeg meg for å bruke dette bildet, sier Melby.

LES OGSÅ: Gir språk til det vonde

– Ikke så strengt

Melby ønsket å ta hensyn til at nærmeste pårørende også kan være barn, og ville tilnærme seg døden på en måte som tok i bruk barns lekenhet og fantasi. På minnelunden er det mange mindre soner, så barn og voksne kan finne «sitt» sted. Små lekehus er satt opp, for at man kan legge gaver og minner inni, og blomstene er plantet for at de skal plukkes. De har brukt prestekrager, markjordbær og andre blomster som også tiltrekker seg mange insekter, særlig sommerfugler.

– Vi vil ikke at det skal være så strengt, men vi ønsket å skape et sted for sorg og ettertanke der barn kan være barn.

Vag og fremmed

Anders Martinsen er teolog, var medforfatter av boka «Bibelen i populærkulturen». Han mener vi ofte tyr til populærkulturelle forestillinger om himmelen fordi Bibelens beskrivelse kan virke både vag og fremmed.

– I bibelsk tid så man på en by med gull og edelstener som noe spektakulært og utrolig, mens vi i dag tenker på himmelen som noe varmt, og å møte igjen dem vi har kjær, sier Martinsen.

Tanken på å møte igjen våre kjære, henger også sammen med at samfunnet har blir blitt mer individualistisk, forteller Martinsen. I eldre tider la man mer vekt på møtet med Gud i himmelen. Dessuten beskrives ikke himmelen mange steder i Bibelen, minner han om – bare i Johannes› åpenbaring er den beskrevet i detalj. Det er derfor populærkulturen ofte har tydd til kristne tradisjoner for å beskrive himmelen, heller enn Bibelens fortelling, tror Martinsen, og nevner Dantes Den guddommelige komedie.

– Vi har ikke noe sikkert språk for noe vi ikke kan erfare og som ingen har opplevd. Dante beskriver hele verden, skjærsilden og helvete, men mister språket når han møter Gud. Han skriver at det klare språket vike for Gud, for det er helt unikt.

LES OGSÅ: Respekt sperret for fantasien

Forankret i samtiden

Teolog Åste Dokka har skrevet doktorgrad om frelse. Hun mener det er forståelig, og heller ikke ukristelig, at man tenker seg himmelen som en hage.

– Det finnes en forbindelse mellom det første paradis, Edens hage, og det paradis som skal komme. I hagen finner vi naturen i sin fineste form. Den er idyllisk og ubesudlet av menneskelig påvirkning, og symboliserer frodigheten og livet, sier Dokka, som nå er forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator i Vårt Land.

Dokka mener den bibelske himmelen fra Johannes åpenbaring, er dypt forankret i tiden den ble skrevet. Derfor mener hun det ikke er rart at den
blir erstattet med nye forestillinger.

– Ethvert bilde av himmelen er en speiling av kulturen det oppstår i, og av menneskers fantasi, idealer og drømmer. Det er ingen grunn til at kristne i dag skal se på himmelen som en by med gater av gull, sier Dokka.

– Himmelen vi ser for oss er en forestilling om hva menneskelivet burde ha vært. ​

LES OGSÅ: – Fortell Bibelen i all sin råskap

– Første bilde av døden

Dokka syns det er fint at barneminnelunden knyttes til barnas verden.

– Astrid Lindgren klarte å skrive med stort alvor om
døden. Hun strekker det dess­uten videre inn i det hinsidige, på en finstemt måte, som også harmonerer med de religiøse forestillingene i vår kultur,
og bekrefter våre håp og
drømmer.

Landskapsarkitekt Melby har selv sterke barndomsminner av bildet av Kirsebærdalen, og mener Astrid Lindgren forstod barn.

– Brødrene Løvehjerte er en sterk historie, og jeg tror kanskje det er det første bildet mange har fått av døden og tanken om et liv etterpå, sier hun, og forteller at tematikken for minnelunden ble mer og mer viktig mens hun jobbet med den.

– Jeg håper ideen bak blir brakt videre. Likevel er følelsen og stemningen man får der det viktigste.