Gir språk til det vonde

Jon elsket de gode dagene til mamma. De dagene hun ikke var ensom, sint eller mørk i humøret. Onsdager var en spesielt god dag. Minnene fra helgen som var, og avstanden til helgen som kom, var akkurat fjern nok til at morens mørke holdt seg borte. Alle de andre dagene lærte elleve år gamle Jon å trekke seg bort. Da Jon plutselig fikk en stabil stefarsfigur, var det som om hele uka ble fylt av morens lyse onsdager. Ole lagde pannekaker til frokost, startet fotballag, ville ha kvalitetstid med hele familien og ga Jon en etterlengtet lillebror. Jon tenkte at det var for godt til å være sant. Og det var det også.

LES OGSÅ: – Kunsten trenger tidsskriftene

Hvor går grensen?

I ungdomsromanen Så lenge ingen ser oss skriver Anders Totland denne høsten om hvordan tillitspersoner i et barns liv kan svikte på verst tenkelig vis. Gjennom fem år opplever Jon å bli seksuelt misbrukt av den tilsynelatende gode stefaren Ole. Lille Jon hadde ikke språk for det som skjedde, men det har Totland. I korte, sammenfattede kapitler ønsket han å gi den unge gutten ord for det ingen så.

– Som voksne har vi en del fordeler når vi opplever noe som er vondt, vi har et språk for det. Det har ikke ungene, de vet ikke hvordan de skal sette ord på det vonde som skjer. Og har de ikke et språk for dét, risikerer de også at ingen ser det, sier Totland.

Da Totland i fjor høst debuterte som barnebokforfatter med Engel i snøen, var det med samme formål som med andreboka: å ta barn og unge på alvor. Hva det vil si, diskuterte han blant annet i Klassekampen forrige måned, der han stilte spørsmålet: «Hvor går grensen for hva barn kan tåle å ikke lese om?».

– Jeg tror ikke den grensen finnes. Jeg tror at unger kan tåle å bli lest for om hva som helst, så lenge det er gjort på en god måte. Samtidig tror jeg det er verdt å ha en voksen i nærheten, så barn kan snakke om det de har lest etterpå, sier Totland.

– Du tror ikke unge som leser dette kan bli utrygge på de som virker gode rundt seg?

– Jo, det tror jeg. Men jeg er ikke redd for det. Hvis noen blir litt ubegrunnet redde, mens andre får den hjelpens som trengs for å oppdage noe som ikke er som det skal, så er det verdt det. En kan bli redd av å se på tv også, sier han.

Taust om overgrep

Med samme ordlyd som Totland, skrev NRKs litteraturkritiker Anne Cathrine Straume i fjor en ytring om hvorfor slike bøker er ytterst nødvendig i en tid der «overgrep mot barn er langt vanligere enn de fleste orker å ta inn over seg».

– Språket har nesten en fremmende effekt; hvis du sier det er det sant, hvis du ikke sier det er det ikke det. Slike bøker kan på den ene siden gi ord, eller kanskje heller bilder, til et barn som ikke har funnet begrepene for det som skjer. Men kanskje enda viktigere visere disse bøkene at det ikke er farlig å si det høyt. Språket gjør problemet enklere, mer forståelig, og ikke bare et stort monster barnet ikke har ord for, sier Straume.

Straume peker på at barne- og ungdomslitteraturen aldri har vært fremmed for de vonde temaene, det være seg fattigdom, sykdom eller død, men at det har vært taust om overgrep. Et lite forfatterkollektiv har likevel gått inn i tematikken de siste årene, og Straume tror at den tause trenden er i ferd med å snu. I selskap med Totland finner vi blant annet den prisnominerte Lydighetsprøven av Bjørn Ingvaldsen, Svein Nyhus og Gro Dahles Blekkspruten, samt eldre innslag som Linn T. Sunnes Lille Ekorn og Tor Fretheims Ingen ild tenner stjernene.

– Da Brødrene Løvehjerte kom på 70-tallet ble det sett på som helt uhørt å eksponere unge lesere for noe så vondt som død. Se så populær den ble. I dag er barn eksponert for verden i mye større grad enn før, og jeg tror faktisk de tåler mer. Det er ofte vi voksne som er redde, og ikke barna, sier Straume.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Blekkspruten

Fallgruvene

Fallgruver. Straume mener at norsk barne- og ungdomslitteratur lenge har vært gode på å utfordre dogmet om en lykkelig slutt. Litteraturen har på all slags vis presentert en komplisert verden som ikke lar seg løse med en trylleformel, sier hun. Likevel finnes fallgruvene, og bøkene er ofte gjenstand for debatt. Totland mener selv at et barn kan tåle hva som helst, så lenge temaet blir behandlet godt nok. Hva kjennetegner litteratur som ikke greier dét?

– Barna burde i alle fall ikke sitte igjen med et inntrykk av at alle fedre er overgripere for eksempel. Det er en fare for å skape stereotyper når man setter det gode og onde opp mot hverandre. Alt håp burde uansett ikke tas fra barnet. Å gi barnet en mulig løsning, som en venn å snakke med, tenker jeg er ganske viktig i disse bøkene, sier Straume.

LES OGSÅ: Kirken er den nye kulturscenen