Tove Smaadahl er leder for Krisesentersekretariatet. Hun har selv blitt utsatt for trusler. Hun anmeldte dem, og vedkommende ble til slutt dømt.

Hennes inntrykk er at slike saker blir tatt mer på alvor om man er en kjent person i offentligheten eller bekler viktige verv. Hun peker på trusler og hets mot stortingsrepresentanter og journalister, som hun mener politiet prioriterer mer enn trusler og hets mot andre grupper.

Flere av parolene i 8. mars-tog rundt om i landet dreier seg om vern mot seksuell trakassering og hets.

LES OGSÅ: I retten etter netthets

Vegrer seg

Krisesentrene, som hun jobber for, oppsøkes primært av personer – stort sett kvinner – med en helt annen posisjon i samfunnet. Mange av dem rømmer fra voldelige forhold og mange utsettes for trusler og trakasserende oppførsel.

Smaadahl sier at de alltid oppfordrer folk til å anmelde dette. Men mange vegrer seg. De vil holde rettsvesenet utenfor. Mange er redde for dem som truer eller trakasserer. I tillegg er det vanskelig å nå gjennom hos politiet, ifølge Smaadahl.

– Mange av sakene blir liggende nederst i prioriteringsbunken, sier hun.

LES ME: «Ned på kne, lille luremus»

Trusselvurdering

Krisesentrene erfarer at det tar lang tid å få politiet til å ta for seg anmeldelsene og gjøre en trusselvurdering. En slik vurdering av blant annet hvor reell trusselen er, ligger til grunn for om besøksforbud skal vurderes.

– En slik vurdering burde vært standard, sier Smaadahl.

– Det er store variasjoner mellom distriktene. Lista for å gjøre noe med saken ligger veldig lavt noen steder, andre steder veldig høyt. På en del småsteder vegrer politiet seg for eksempel å utstede besøksforbud, fordi de mener det er så inngripende, sier hun.

LES MER: Griseprat satt i system

Tungvint

Har man mottatt en trussel på sms eller e-post, holder det ikke å videresende denne til politiet. Dette gjelder kun som et tips. For å anmelde saken må man selv møte opp på politistasjonen.

Spesielt for dem som mottar jevnlige trusler kan dette bli en terskel for anmeldelse. Vårt Land kjenner til at flere kvinner synes det er problematisk at de personlig må møte opp for å anmelde.

LES MER: Kvinner som fortjener «mishandling og voldtekt»

Tatt mer på alvor

Smaadahl ser at personlig frammøte kan vanskeliggjøre anmeldelse for noen, men hun mener samtidig at det sørger for at saken blir tatt mer på alvor.

– Jeg tror vi ikke skal legge lista så lavt at man bare kan melde på nett. Politiet trenger bevis i disse sakene, sier hun.

Politiet kunne torsdag ikke svare på Vårt Lands spørsmål. De sendte derimot over informasjon om at kun noen typer kriminalitet kan anmeldes på nett. All kriminalitet der man vet hvem gjerningspersonen er, må anmeldes ved frammøte.

LES MER: «Har vi ikke respekt for kvinner, kan vi ikke ha respekt for oss selv»

Hatkriminalitet

Regjeringen sendte i fjor på høring et forslag om at også kjønn, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet skulle inkluderes i straffegrunnlaget for hatkriminalitet. Amnesty var blant høringsinstansene. De støttet dette. Kvinner mottar, ifølge Nina Langset i organisasjonen, i større grad seksualisert hets og trusler av seksuell karakter enn menn.

– Saker som gjelder hatytringer mot kvinner havner ikke hos politiet i det hele tatt, fordi de ikke faller under begrepet hatkriminalitet. Det mener vi de bør. Dette vil øke arbeidsmengden til politiet betraktelig, og de må da få midler og opplæring, sier Langslet.