Nyheter

Avtalen som fikk slutt på et europeisk blodbad

Tirsdag er det 20 år siden det ble inngått en fredsavtale i Nord-Irland som avsluttet en av Europas mest brutale konflikter i moderne tid.

Bilde 1 av 4

Fra 1969 og tre tiår framover preget­ den blodige konflikten Europas nyhetsbilde. Nesten ukentlig kom meldinger om sekteriske drap og terrorhandlinger i den britiske provinsen, både fra Den irske republikanske hæren (IRA) og pro-britiske, protestantiske paramilitære.

Opp mot 3.700 mennesker ble drept på drøye 25 år, et enormt antall i en befolkning som bare teller en tredjedel av den norske.

Gjennombrudd

Det var derfor et stort gjennombrudd da langvarige, amerikanskledete forhandlinger kulminerte med at partene på Langfredag påsken 1998 kunne signere en fredsavtale. Hensikten var å fordele makt og styring mellom det protestantiske flertallet og den ­katolske minoriteten i Nord-Irland.

Nøyaktig åtte måneder senere,­ 10. desember, kunne to av de mest sentrale politiske aktørene­ på hver side, John Hume og David Trimble, la seg hylle under tildelingen av Nobels fredspris i et vinterlig Oslo.

I avtalen forpliktet alle politiske partier seg til utelukkende­ å bruke fredelige og demokratiske midler. Selvstyret for Nord-Irland ble gjenopprettet, regionforsamlingen fikk lovgivende makt og plassene i den nordirske regjeringen ble fordelt proporsjonalt mellom partiene. Mens Irland ga opp sitt krav på Nord-Irland, aksepterte Storbritannia en mekanisme der Nord-Irland kunne løsrive seg i en framtidig folkeavstemning.

LES OGSÅ: Den vanskelige freden

Kompromiss

– Langfredagsavtalen var et avgjørende kompromiss som i det store og hele fikk slutt på den nordirske konflikten. Det har ikke fått helt slutt på all vold, og samfunnet er fortsatt splittet. Likevel støttet og støtter folk flest avtalen, fordi­ de ikke anser vold som noen gangbar vei videre, sier professor ­Richard English, viseprorektor ved Queens University i Belfast.

English har fulgt konflikten tett og er forfatter av boken ­Armed Struggle: The History of the IRA. Han mener det var avgjørende for avtalen at lederne for de militante grupperingene innså at deres voldshandlinger ikke kunne føre dem til noen endelig seier, bare til en fortsatt fastlåst situasjon.

– På det tidspunkt spilte paramilitære ledere, kirkeledere og politikere fra Nord-Irland, Storbritannia, Irland og USA alle en rolle for å få i stand fredsavtalen, sier English til Vårt Land.

Clinton kommer

I morgen kan English ønske velkommen tidligere president Bill Clinton og den amerikanske forhandlingslederen, tidligere senator George Mitchell, til feiring og debatt på Queens-universitetet i Belfast. Dit kommer også andre sentrale aktører som tidligere Sinn Fein-leder Gerry Adams, fredsprisvinner David Trimble og Irlands tidligere statsminister Bertie Ahern.

– Selv om fredsprosessen har stagnert og forholdene er delvis forsuret, så er fortsatt prinsipp­ene fra Langfredagsavtalen om en ikke-voldelig politikk, basert på respekt for rivalenes perspektiver, et imponerende grunnlag for en langt mindre blodig ­politisk virkelighet i Nord-Irland en det som var forut for avtalen, fastslår English.

LES OGSÅ: Suksess gir Norge flere fredsjobber

Sinn Fein vokser

IRA, den væpnede delen av det republikanske partiet Sinn Fein, inngikk våpenhviler i 1994 og 1997 og lot seg avvæpne etter Langfredagsavtalen. Dermed ble en republikansk krig endret til ­fredelig politisk kamp for endring. Siden 1998 er Sinn Fein blitt det totalt dominerende nasjonalist­partiet i Nord-Irland, og er også representert i den irske nasjonal­forsamlingen.

Det er likevel langt fra fryd og gammen i Nord-Irland. Grunnet politisk strid har ikke provinsforsamlingen der protestantene og katolikkene skulle dele makten, sittet sammen på over et år.

Nå har også britenes EU-­utmelding og det dominerende nord-irske protestantiske partiet DUPs inntreden som støtteparti for Theresa Mays britiske regjering, skapt komplikasjoner.

– Det Nord-Irland nå behøver er at politikerne klarer å få på beina igjen provinsforsamlingen og felles styring, slik at kompromisset fra Langfredagsavtalen kan gi grunnlag for en mer fruktbar framtid, sier Richard English.

Fortsatt skiller

Langfredagsavtalen fikk slutt på den massive volden, med skillelinjene mellom det protestantiske flertallet og den katolske minoriteten er langt fra borte. For eksempel har ­andelen barn som går på integrerte skoler bare gått beskjedent opp fra 3 prosent i år 2000 til knappe 6 prosent i dag, delvis på grunn av motbør fra den katolske kirke som driver en rekke skoler selv.

Det positive er at tre fjerdedeler av befolkningen oppgir at de gjerne vil bo i blandede eller integrerte nabolag, og to av tre kan tenke seg å sende barna på skoler med både katolske og protestantiske barn. I praksis ­reises det imidlertid fortsatt ­fysiske skillegjerder mellom de to gruppenes nabolag i byene.

For det tidligere sterkt diskriminerte katolske mindretallet, har mye gått rett vei. De har ikke lenger mye høyere arbeidsledighet enn protestantene, og de har fått langt flere og viktigere posisjoner i det offentlige byråkratiet og i det tidligere sterkt protestantisk-dominerte politiet.

– Ser du for deg at det vil gå mot et forent Irland, professor Richard English?

– Ikke i overskuelig framtid. Både folkemeningen og økonomiske realiteter står i veien.

Målinger viser at rundt en av tre i provinsen anser seg som briter. Nesten like mange føler seg irske, og omtrent like mange anser seg rett og slett som nord-irer.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter