Nyheter

– Afrikanere og vi dyrker offerrollen

I 20 intense år rapporterte Gunnar Kopperud fra sultkatastrofer og brutale konflikter i afrikanske land. Han elsket, håpet og trodde på Afrika. Nå sitter han desillusjonert tilbake.

Fra et rødmalt uthus med utsikt over sommervakre Hadeland henter 72-åringen fram en plastkasse stappfull med notatblokker. Der ligger dramatiske nedtegnelser fra over 30 reportasjeturer til et evig krigsherjet Sør-Sudan, og fra Rwanda der Kopperud var inne som eneste norske journalist mens nedslaktingen av over 800.000 mennesker fortsatt pågikk i 1994.

– Første tur gikk for Dagbladet til Sør-Sudan i 1988, til et krigsherjet område der FN sa det den sommeren døde en halv million mennesker. Det skulle snu opp ned på livet mitt, sier Kopperud.

LES OGSÅ: 10 utfordringer for Afrika i 2017

Ytterpunkter i tilværelsen

På tallrike reportasjereiser opplevde han de neste 20 årene en ekstrem brutalitet i flere afrikanske land.

– Samtidig kunne det bare noen meter unna være latter og ertende lek ved en vannpost. Ytterpunktene er så tett på hverandre. Midt i stormens øye kan man også finne en særegen ro, sier Kopperud

I sin nye bok, Vi som elsket Afrika. Et essay, beskriver han det han kaller en omvendt dannelsesreise. Fra forelskelse og fascinasjon for afrikanerne og det afrikanske – og et brennende ønske om å rapportere om overgrep og lidelse på en måte som kunne bidra til forandringer, penger, mat og hjelp – til dagens motløshet og resignasjon.

Gradvis kom vendepunktet

– Det var et sjokk å oppleve den ekstreme brutaliteten i Rwanda, der naboer hakket i hel familien på den andre siden av gjerdet, bare fordi de var tutsi og ikke hutu.

Da hadde Kopperud allerede sett massiv vold og lidelse i kampen om Sør-Sudan, basert på så vel brutalt maktbegjær som religiøse og etniske motsetninger.

– Mitt vendepunkt kom gradvis. Særlig da et inntrykk festet seg av afrikanere som alltid ventet at den hvite mann - kawacha – skulle gripe inn og gjøre noe. Jeg tenker at afrikanerne har et stort ansvar selv, og det ansvaret har de ikke tatt.

Afrikansk offermentalitet

Kopperud mener det hersker en sterk offermentalitet blant mange afrikanere, som også dyrkes av vestlige givere som vil unnskylde kolonitidens overgrep.

Han advarer mot at vi lar oss lure av afrikanere med et fleksibelt sannhetsbegrep, og en velutviklet evne til å gi oss nøyaktig de svar de vet vi ønsker å høre.

– Det finnes noe som kalles villet naivitet, og jeg har en følelse av at det er noe særnorsk, sier Kopperud, og peker på milliarder av norske skattekroner til frigjøringsbevegelser i land som Sør-Sudan og Eritrea, mye basert på at man ville at de skulle bli suksesshistorier, men som utviklet seg til noe helt annet.

Tidsvitne til brutalitet

– Serverer du litt for ensidige dommedagsprofetier, ut fra å ha dekket en mørk flik av sult, nød og krig på et enormt kontinent med 54 land?

– Dette er et skjønnlitterært essay med refleksjoner basert på mine observasjoner som tidsvitne i flere konfliktfylte land mellom 1988 og 2008. Det jeg så der var ikke lyst. Hadde jeg skrevet en mer omfattende faglitterær bok, måtte jeg selvsagt også tatt med mye av det positive som skjer på det vidstrakte kontinentet.

Kopperud skriver i boken om Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp som nærmest sloss om å posisjonere seg i Sør-Sudan, om nødhjelpere som overbyr hverandre i sine anslag over fordrevne og sultende, og om en enorm nødhjelpsindustri der noen av de største profitørene er en søkkrik afrikansk elite som kontrollerer distribusjon av hjelpen.

LES OGSÅ: Afrika vil fordobles før 2100

Forlenger nødhjelp krigen?

Kopperud har ofte spurt seg om nødhjelpen bare har forlenget krigene. Ville de stridende blitt raskere tvunget til enighet hvis vesten ikke gikk inn for å lindre den nøden partene selv har skapt?

– Etter å ha rapportert om de gjentatte massakrene mellom hutuer og tutsier i Rwanda og Burundi kom jeg en gang hjem og tenkte – og dette kan man jo egentlig ikke si: «Bare ring når dere er ferdige».

– Er det ikke en menneskelig plikt å gripe inn?

– Jo, og med våre kristne og humanistiske verdier er det et utenkelig alternativ å se tragedien utspille seg og velge ikke å hjelpe. Selv om vi skulle ha en mistanke om at det beste på sikt ville være at konflikten fikk brenne seg ut av seg selv.

Påvirker mentaliteten

– Du etterlyser at afrikanske organisasjoner, ledere og befolkning tar større ansvar for egne problemer og egen utvikling?

– Det er et farlig generaliseringsnivå, men når folk for eksempel i Sør-Sudan blir vant til at mat er noe som kommer deisende ned fra himmelen i hvite sekker, så tror jeg det utvikler en mentalitet om at man ikke greier seg selv.

Kopperud sier at tragedien forsterkes når myndigheter selger ut produktive jordbruksarealer på mangeårige leiekontrakter til utenlandske aktører, for å få råd til flere våpen som nærer krigen og tvinger egen befolkning vekk fra åkerlappene sine.

LES OGSÅ: Tyrkia rykker fram i Afrika

Støtter høy bistand

Selv med nådeløs kritikk mot alt fra Verdensbankens liberalistiske systemkrav, til feilslåtte afrikanske frigjøringsbevegelser og en nødhjelpsindustri som tidvis er så kynisk at den «arrangerer» og stiller ut lidelsen for mediene, støtter Kopperud langsiktig bistand.

– Jeg har dyp respekt for de aller fleste norske bistandsarbeidere og misjonærer. Og den dagen vi slutter å gi bistand har noe viktig gått tapt med oss som medmennesker og samfunn, sier Gunnar Kopperud.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter