Reformator med saksofon
Den unge altsaksofonisten Immanuel Wilkins’ debutalbum om afroamerikansk erfaring slippes på et tidspunkt da noen av de vondeste av disse erfaringene igjen er sterkt aktualiserte i hjemlandet.
Immanuel Wilkins ser ut til å koble sin kristne tro til en idé om at det å følge Jesus også betyr å være en utålmodig reformasjonens røst, skriver Ole Johannes Åleskjær.
Sammenstillingen av sosial kommentar og spiritualitet finnes det enorme tradisjoner for i den afroamerikanske musikken. Den går som en tråd gjennom viktige deler av soul-, jazz- og gospel. Det kan også kjennes som om det de siste ti årene er jobbet fram et mye bedre klima (ja, det var menneskeskapt!) i Norge for å forstå og interessere seg for den åndelige delen av helhetsbildet, uansett om man deler troen eller ikke.
Inn i samtiden
Med sitt debutalbum Omega, utgitt på ærverdige Blue Note i New York denne måneden, har den 22 år gamle altsaksofonisten Immanuel Wilkins to uttalte mål: Å følge Jesus Kristus og å favne helheten i «the black life» i USA. Albumet var ferdigstilt før alle hadde hørt navnet George Floyd og begivenhetene som førte til at politimennene som foretok den fatale pågripelsen av ham nå er siktet for drap og medvirkning til drap. Men dette, og opprørene og oppgjørene som har preget USA i tiden etterpå, gjør naturligvis at grunntemaet for plata igjen er fremst i den amerikanske samtidsbevisstheten.
