En skridende katedral

Mange skjelv tærer uregjerlig på sinnets helbred for tiden - men er «skjelvet» kontrollert, kan det gå riktig greit. Som i Oslo domkirke onsdag kveld.

I en frodig hage av Europas fremste renessanseensembler, er Gothic Voices kjent for sin direkte, litt «rå», poengterte stil – og likevel er «berøringen» med tonene lett, dynamisk er et elendig ord, men likevel. Onsdag satte de dagsorden i Oslo domkirke.
Publisert Sist oppdatert

Det var sånn: Det engelske eliteensemblet Gothic Voices og Oslo Domkor sto sammen om å framføre den franske renessansekomponisten Antoine Brumels (1460 – 1512) messe Etecceterrae motus – «jordskjelvmesse», en kraftfull utfordring. Brumel var stor og markant i sin tid, nå huskes han stort sett for denne messen – sjeldent fremført, den også, siden den er tolvstemmig og byr på utfordringer av tåspisskarakter. Brumel var inspirert av teksten i den gregorianske antifonen som messen er skrevet over: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, alleluia». Koret sang messeleddene, Gothic Voices bant det sømløst sammen med kontrollert gregoriansk ro, det kan også kjennes som flammer.

Vi tar feil

Brumel, en «sekunda» renessansekomponist – er ikke renessansepolyfoniens renslighet og sirlige kromspring vanskelig nok, om vi ikke skal ta fram en som allerede har tapt i kampen om oppmerksomheten? Der tar vi feil. Antoine Brumel kan ha vært gjemt fordi han ikke passet inn i musikkhistorikernes ubendige trang til å betrakte på langs, ikke på tvers – det som ikke bygger på det forrige, er ugreit. Ikke sånn at musikkhistorien må skrives om, Brumel har vært med hele tiden – takket være Etecceterrae motus og noen få motetter. Men vi fikk oss nok en overraskelse, en oppdatering, denne onsdagskvelden.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP