Zimbabwe alene

Afrika er et enormt kontinent med 53 uavhengige land, med et utall etnisiteter og stammer innenfor grenser som stort sett ble streket opp av europeiske koloni­makter, og med ledere som spenner fra de verste despoter til forbilledlige demokrater. All ulikheten til tross – når vestlig kritikk har rammet afrikanske ledere, har afrikanske land hatt en tendens til å stå sammen og blindt forsvare «siner egne».

Også i konflikten i Zimbabwe har vi sett denne afrikansk ryggmargsrefleksen til å avvise vestlig kritikk. Altfor lenge kunne despoten Robert Mugabe få applaus for sine opportunistiske, verbale svingslag mot den tidligere kolonimakten Storbritannia og andre vestlige land. Selv hans brutale landreform der hvite farmere ble jaget vekk og i mange tilfeller overlatt til voldelige mobber, vekket begeistring i brede lag av den afrikanske befolkningen.

Det handler ikke bare om at Mugabe var den svarte frihetshelten som fikk veltet det hvite mindretallsstyret til Ian Smith. Det handler også om en rettferdig harme mot koloniseringen av daværende Rhodesia og andre land over hele det afrikanske kontinentet – en kolonisering preget av grådighet, vold, rasisme og troen på hvit overlegenhet. Det er derfor knapt overraskende når vestlige lands kritikk – om enn aldri så velbegrunnet – blir kontant avvist med frasen «hvem er de til å kritisere».