Kirkemøtet skal snart ta stilling til Bispemøtets forslag om å endre oversettelsen av Den apostoliske trosbekjennelsen (Apostolicum) på nynorsk, fra Gud Fader «..som skapte himmel og jord» til «skapar av himmel og jord». Endringen er motivert av et ønske om teologisk klarhet om at Gud ikke bare er skaper i fortid. Anliggendet er prisverdig, men det må gjøres en helhetlig pragmatisk vurdering av hva man oppnår og taper ved å gjøre én slik endring. Bl.a. har Språkrådet levert et fyldig innspill om det språklige som taler mot endringen.
Syndenes forlatelse
Skal man først gjøre endringer i denne bruksteksten, mener jeg i likhet med høringsinnspill fra både Språkrådet og Nemnd for gudstjenesteliv at det også bør gjøres en gjennomgang av språket i hele teksten(e). Hvis det er et problem med fortidsform om skapelsen i Apostolicum, burde man også se på den nikenske bekjennelsen (Nicaenum) som har «har skapt» (både BM og NN). Begge gudstjenestebekjennelsene har på flere steder språk som ikke er oppdatert i forhold til de nyeste bibeloversettelsene og salmeskatten, og som i dag kommuniserer dårlig til dem som ikke kan kirkelig sjargong. Noen viktige (ikke uttømmende og ferdig gjennomarbeidede) eksempler til overveielse foreslås i fortsettelsen som en mulig start på samtalen.
Syndenes forlatelse (lat. remissione peccatorum, jf. gr. [hæ] afesis [tån] hamartiån,Nicaenum) er et kjernebegrep særlig i Luk-Apg. Forlatelse har både allment og i bibeloversettelser, dermed også innstiftelsesordene, blitt byttet ut med tilgivelse, og genitivsgjengivelsen på bokmål er potensielt misforståelig i retning av at det er vi som skal forlate syndene våre. Syndstilgivelse eller tilgivelse(n) for synder/ne er aktuelle alternativer.
Fellesskapet av de hellige
Legemets oppstandelse (lat. carnis resurrectione) høres arkaisk og lite livsnært ut etter at vi har innarbeidet omtalen av Jesu kropp (for gr. såma) i nattverdliturgien og Paulus’ kirke-metafor. Nynorsk «oppstoda av lekamen» kan høres ut som at det er snakk om en oppstandelse «ut av» kroppen og ikke at det er vår menneskelige kropp som skal stå opp. Carne er det latinske ordet for kjøtt, materialitet (jf. gr. sarks, Joh 1,14) som vi gjenfinner i begrepet inkarnasjonen – med et fint nynorsk nyord Guds Sønns ikjøting i Jesus Kristus.Mulige alternativer kan være kroppens oppstandelse, kroppslig oppstandelse eller (at) kroppen skal stå opp.
Det kunne også vært mulig å si kjøttet (jf. Brunvoll/Sannes: «kjøtet»)eller (vårt) kjøtt og blod, jf. Nicaenum: «ble .. menneske av kjøtt og blod» for gr. sarkåtheis.Et mer kroppsnært uttrykk her kunne vært et poeng i møte med populære kristne forestillinger om at eskatologien innebærer at «sjelen skal til himmelen». Nei, «med sjel og kropp skal jeg stå opp og blomstre i ditt rike» (NoS 845,4)!
Og er vi først i gang med å se på genitivsuttrykk med arkaiske trekk, kunne også «de helliges samfunn» kanskje heller vært «fellesskapet av de hellige» (jf. NN «(eit) samfunn(et) av deiheilage»)?
Nynorsk og bokmål har på flere steder forskjeller i bruk av bestemt artikkel, og bruken er i begge målformer inkonsekvent. Latin har ikke bestemt artikkel, men f.eks. i tredje trosartikkel vil det nok være naturlig å gjengi enten alle eller ingen av substantivene i bestemt form.Hvorfor skal vi si det evige liv, men en .. kirke?
Et vakkert ord
Allmenn (tidl. almindelig) har i norsk tradisjon gjengitt gr. katholikos, som finnes som lånord i latin og er brukt slik bl.a. på engelsk – «I believe in the holy catholic Church» – og av den romersk-katolske kirke i Norge – «den hellige katolske kirke». Skal virkelig katolikkene få ha dette vakre ordet helt i fred? Det betyr helhetlig, det som gjelder eller er i samsvar med det hele, universell. Allmenn er unødvendig maskulint klingende og en nærliggende tolkning ervanlig, for alle eller bred.
Men trosbekjennelsens poeng er ikke at kirken er summen av hvermanns tro og gudsforhold, men at kirken har ett budskap og én praksis som gjelder for alle, alle steder. På tysk og engelsk gjengis det delvis med christian eller christliche, som også er mer treffende i forhold til originalens innhold. Kristen eller kristelig kunne vært mulig på norsk om man ikke «tør» å bruke katolsk. Mens katolsk i Nicaenum tydelig står som én av fire sidestilte kvalifikasjoner om kirken –én, hellig, katolsk og apostolisk – er det i Apostolicum på latin mer nærliggende å tolke katolsk som kvalifisert av hellig, dvs. man kunne like gjerne droppet komma: (d)en hellig(e) katolsk(e) kirke (slik de fleste engelske og tyske varianter).
Kilde: Brunvoll, A. og Sannes, K. O. (2017). Den norske kirkes bekjennelsesskrifer/Vedkjenningsskriftene til Den norske kyrkja. Lunde.