Oppgjør med gammelt tankegods
MISJONÆRBARNA: Den behandlingen som misjonærbarn har fått er ikke noe annet enn et mareritt. Verst er det selvsagt for dem som ble direkte rammet.
MISJON: – Som misjonsstudent på Misjonshøgskolen og senere misjonær på Madagaskar har jeg kjent på det den kulturen som vi nå har tatt et oppgjør med, skriver Helge S. Gaard. Bildet er fra Fianarantsoa på Madagaskar, et område som bærer med seg tydelige spor etter norsk misjon.
Marit Mjølsneset/NMS
Da tenker jeg i første rekke på barna som måtte bo deler av sin barndom på internat, blant borte fra foreldrene. Men også andre grupper er internatordningen et mareritt. Da tenker jeg på barnas foreldre, lærerne på skolen og de som var ansatt for å ta vare på internatbarna.
Også for Det Norske Misjonsselskap (NMS) som organisasjon er «misjonærbarnsaken» et mareritt. Ikke fordi det er synd på oss, men fordi vi ser at vår organisasjon har vært med på å starte og opprettholde en ordning der barna måtte betale prisen for foreldrenes misjonskall. For oss er det lett å beklage og erkjenne fortidens feil. Vi har ikke noe ønske om å legge skyld på noen, men på å gi hjelp og støtte til dem som har blitt rammet av disse feilene.
I Vårt Land 4. mars ber Berit Dahl misjonsorganisasjonene om å ta enda et steg bakover, altså ta et oppgjør med den tankegangen og forkynnelsen som lå til grunn for internatsystemet. Som generalsekretær i NMS, Norges eldste misjonsorganisasjon og en av dem som sørget for at barn av misjonærer ble sendt til internater, er jeg takknemlig for denne utfordringen. Berit Dahl har helt rett i at når organisasjonene beklager tidligere feil, må de også beklage det bakenforliggende tankegodset.
Bestill abonnement her
KJØP
