Klimaendringene, som for få år siden toppet bekymringslistene i Europa og USA, har fått mindre oppmerksomhet. Mediene fokuserer nå i større grad på inflasjon, økte levekostnader og innvandring, noe som har svekket den offentlige interessen for klimaet. Men klimaendringene fortsetter å forverres, med alvorlige konsekvenser for mennesker og økosystemer globalt.
Den globale temperaturrekorden for januar er igjen slått. Ved Nordpolen ble det målt temperaturer opptil 20 grader celsius over normalen 1. februar. På Svalbard og i Finnmark er permafrosten i ferd med å tine, noe som vil frigjøre store mengder CO₂ og metan, et betydelig bidrag til globale oppvarming. I fem dager i januar var døgntemperaturen over null grader i høyfjellet i Sør-Norge – noe som aldri tidligere er registrert.
Ekstremvær
I det globale sør har temperaturøkningen særlig rammet sårbare samfunn som allerede står overfor økonomiske og miljømessige utfordringer. Ekstremvær som hetebølger, tørke og stormer truer matproduksjon, vannforsyning og livsgrunnlaget til millioner. Vannforsyningen til nesten en fjerdedel av jordas befolkning står i fare dersom stadig mer av isbreene forsvinner. Samtidig øker konfliktnivået, delvis utløst av klimaendringer.
Den økende opprustningen i verden forverrer også klimakrisa. Produksjon og vedlikehold av våpen og militærutstyr krever enorme ressurser og energi, noe som gir store klimagassutslipp. I tillegg fører krig og konflikter til alvorlige miljøødeleggelser.
Forbrenning av kull, olje og gass står for over 75 prosent av de globale utslippene. Resten kommer fra avskoging, naturødeleggelse og husdyrhold. Menneskeskapte utslipp forsterker drivhuseffekten og øker temperaturen på jorda. Samtidig øker energiforbruket i det globale nord – ikke minst i Norge, som ligger på forbrukstoppen.
Det grønne skiftet
Det grønne skiftet blir presentert som løsningen på klimakrisa, men hvor bærekraftig er det? Miljødirektoratet sier at regjeringen ikke vil nå klimamålene innen 2030. Åslaug Haga i Fornybar Norge mener utbyggingen av fornybar energi går altfor sakte. Likevel satser rike land, inkludert Norge, stort på nye oljefelt. I 2023 ble det innvilget 825 nye lisenser, og i 2024 investeres 250 milliarder kroner på norsk sokkel – mens investeringene i fornybar energi bare utgjør en brøkdel av dette.
Hvis det grønne skiftet er løsningen, hva kreves? Ifølge «Our World in Data» må vi årlig bygge minst 500 store solkraftverk, 2000 vindturbiner og 400 kjernekraftverk fram til 2050 – et tempo som virker lite realistisk. Likevel fortsetter politikere i det globale nord, Kina og India å presentere teknologiske løsninger som veien ut av krisen, uten å nevne at også såkalt bærekraftig teknologi krever enorme ressurser.
Kapitalismens vekstdogme truer klimaet fordi det krever stadig større ressursutvinning for å opprettholde levestandarden i den rike delen av verden. Cicero-direktør Kristin Halvorsen påpeker at vårt materielle forbruk er enormt, og at vi ikke kan løse klimakrisa uten å endre livsstilen vår. Det er utenkelig at hele verden kan ha samme forbruk som oss uten at vi ødelegger kloden fullstendig.
Kampen mot imperialismen er langt mer komfortabel på trygg avstand, tusenvis av kilometer unna
Imperialistisk levemåte
De tyske forskerne Ulrich Brand og Markus Wissen har introdusert begrepet Imperiale Lebensweise (imperialistisk levemåte) for å beskrive hvordan forbruket i det globale nord – og blant eliter i sør – driver klimakrisa. Råvareproduksjon krever stadig mer jord, vann og energi, og fører til avskoging, naturødeleggelse og langtransporterte varer. Konfliktene i Kongo er tett knyttet til vestens behov for kobolt, et råstoff som brukes i mobiltelefoner, laptoper og elbiler. Denne ressursutnyttelsen skaper både lokal ødeleggelse og en økende global klimatrussel.
Brand og Wissen argumenterer for at vi bl.a. må redusere vårt materielle forbruk og energibruk for å møte klimakrisa, samtidig som vi støtter mer rettferdige økonomiske systemer som ikke bygger på utnyttelse av ressurser fra det globale sør.
Utvikle, ikke avvikle
Til tross for den stadig mer akutte klimakrisa er det liten vilje – blant politikere og folk flest – til å diskutere de dypere årsakene. Jeg trodde kanskje at den danske TV-serien Familier som våre, en fabel om et Danmark som må evakueres på grunn av havstigning, ville få folk til å våkne. Det ser ikke slik ut – i alle fall ikke i Norge, hvor politikerne snakker om å «utvikle, ikke avvikle» oljeutvinningen. Selv de såkalte grønne partiene utfordrer ikke vekstdogmet og vår imperialistiske levemåte. Også kirka er forbausende taus om vårt grenseløse forbruk.
Kampen mot imperialismen er langt mer komfortabel på trygg avstand, tusenvis av kilometer unna.