En novise og en katolsk prest blir bedt fra Vatikanet, om å dra til et gammelt kloster i Romania, for å inspisere stedet hvor det skal foregå overnaturlige hendelser. Kors blir skjøvet opp ned på mystisk vis, dører låser seg igjen av seg selv, blod drypper uten noen kilde, gjenferd i sorte nonnedrakter skrider i gangene, abbedissen viser seg å være en demon.
Alt dette forekommer i The nun 1 (regissert av Coryn Hardy, 2018). Det er ikke noe nytt at skrekkfilmer har funnet mye materiale fra Den katolske kirke og tro. De spartanske klostrene innbyr ikke akkurat til kosestunder. Man kan si at den enkle innredningen med sorte og hvite detaljer underbygger den sort/hvite åndskampen i filmen.
Det hellige, det jordnære
Når jeg ser filmen slår det meg at det eneste stedet jeg ser og hører om tydelig åndskamp, er i skrekkfilmer og i Bibelen. The conjuring -serien av filmer som er tilknyttet The nun – filmene (1 og 2) bruker kors, bønn og eksorsisme for å tvinge bort det onde i et hus. Her opptrer ekteparet Ed og Lorraine Warren som paranormale etterforskere med en tydelig kristen profil.
I vår kunnskapsbaserte, gjennomregulerte, nøkterne samfunn er det mange som ser på gjenferd og andre paranormale hendelser som noe tull. Kanskje også vår protestantiske holdning hvor det hellige blir forenet med det jordnære, gjør at åndskamp høres for voldsom ut?
Jeg har selv fått spørsmål om hvordan jeg kan tro på det paranormale, jeg som er kristen. Jeg tenker at som religiøs er det åpenbart at jeg tror på ånder i verden, samtidig som filmen The nun gjør det onde langt mer ekstremt enn i virkeligheten. Mange ser på disse skrekkfilmene som en dyrking av det mørke, og noen filmer kan gi det mørke kanskje for stor plass. Men i Bibelen finnes det flere historier om onde ånder, som I Matteus 17 hvor Jesus får ut en ond ånd fra en gutt.
Åndskampene våre
Selv om man skal være forsiktig med å knytte det onde til personer, tror jeg at i vårt moderne liv finnes det mange åndskamper som man ikke legger merke til. Vi legger ikke merke til dem kanskje fordi de er så fordekte, og fordi man stort sett ikke tenker at det kan forekomme.
Kanskje denne kampen som viser seg i disse filmene, er en grunnleggende og eksistensiell åndskamp, som kanskje ligger i bunnen av en del opplevelser og hendelser hos oss? Krig i sin destruktivitet, kan man vel si har noe ondt i seg, kanskje til og med noe ondt åndelig sett? Da novisen og presten ber panisk for å holde de onde åndskreftene borte, da novisen finner ut at hun vil gi løftene sine til å bli nonne midt i alt som skjer, for å bli bedre rustet i kampen, klarer jeg ikke å se på dette som noe annet enn tydelige trosvitnesbyrd.
La seg sløve, forlede
Og da det ender med at Jesu blod fra en relikvie (selvfølgelig helt usannsynlig!) får hele ondskapen til å forsvinne, synes jeg denne filmen er rett og slett oppbyggelig! Jeg tenker at flere burde se disse filmene for å bli minnet om de grunnleggende kreftene i verden, og for å bli minnet om å søke Gud, det gode og ikke det mørke.
Selv om det er vanskelig og alltid vite hva som er det lyse og mørke i tilværelsen, burde vi kanskje noen ganger øve oss på det?
Det handler kanskje om å se ting som de er uten å la seg sløve eller forlede. Å holde seg nær Gud hjelper sikkert også. For eksempel se hvilken vanvittig handling nazi-hilsenen til Elon Musk var. En som skal være med og styre politikken i USA, viste et tegn som forbindes med en ond ideologi! Det kan ikke bortforklares!