Gjennom de siste måneders hendelser omkring Marius Borg Høiby, har vi stadig kunnet lese og høre om hvordan tilliten til kongehuset er truet. Ikke minst gjelder det kronprinsesse Mette-Marit. Fra å være en åpen, ærlig og tilgjengelig person, har hun i denne tiden satt en grense for hva hun vil si i det offentlige rom. På samme tid har hun gjennomført sine offisielle oppdrag.
I liten grad er hun blitt møtt med tillit til at grensen hun markerer er nødvendig og riktig. Et samlet pressekorps har dukket opp, ikke for å dekke oppdragene, men for å presse henne på mer åpenhet, og i neste omgang uttrykke mistillit til henne som kronprinsesse. I tillegg til å skulle gjennomføre sine kongelige oppgaver, har hun måttet stålsette seg til presset hun møter.
Tilliten og respekten er uteblitt. Isteden har man lagt stein til byrden i det arbeidet hun ut fra sin posisjon må gjennomføre.
Den alvorlige saken til Marius har utsatt dem for pågående traumer der det normale er å bli satt helt ut
Slik jeg ser det har hun vist seg som imponerende rakrygget. De kongelige er jo ikke ekstraordinære som personer. Det er posisjonen deres som er ekstraordinær. Som vår vordende konge har sagt det flere ganger: Vi er en vanlig familie.
Posisjon og person
I sammenhenger der den enorme publisiteten omkring saken er blitt kommentert, har jeg hørt utsagn som «Det må de tåle. De er jo vårt lands mest privilegerte familie». Hvis man med hånden på hjertet forestiller seg sin familie inn i en lignende situasjon, ville man kjent på privilegiene? I ulike sammenhenger er det også blitt uttalt at Marius ikke må slippe lettere unna med saken sin enn vanlige folk. Det mest iøynefallende så langt er vel det motsatte av å slippe lettere unna.
Mye av publiseringen har vært knyttet til mistenkeliggjøring og spekulasjoner når det gjelder kronprinsparets håndtering av Marius sin historie, uten at de har kunnet ta til motmæle. Men er det noen grunn til ikke å ha tillit til at de gjennom årene har gjort alt som står i deres makt for å hjelpe Marius? Det er en tillit de trenger å bli vist, når ikke alt kan brettes ut offentlig.
De kongelige er jo ikke ekstraordinære som personer. Det er posisjonen deres som er ekstraordinær
Tilliten verdig
Slik jeg ser det skjelner man ikke tilstrekkelig mellom de kongeliges posisjon og dem selv som vanlige mennesker. Vi ser med det ene øyet lukket. Vi ser dem bare i deres posisjoner.
Det kongefamilien står oppe i er ikke bare en krise, ordet krise er altfor svakt. Den alvorlige saken til Marius har utsatt dem for pågående traumer der det normale er å bli satt helt ut. Mette-Marit har vært åpen om at de har bedt om helsehjelp. «Ellers ville vi ikke klart oss». Det er et grep som har vært helt nødvendig og det grepet har de tatt.
Mette-Marit har vist seg tilliten verdig.