I Vårt Land 24.01. hevder Gyrid Gunnes – som vanlig helt uten forbehold – at Den katolske kirke bedriver både kjønnet rasisme og praktiserer apartheid ved å holde kvinner utenfor ledende stillinger. Bakgrunnen er Vårt Lands altfor hyggelige dekning av Fredrik Hansens vigsling til ny koadjutorbiskop i Oslo.
Gunnes ville i sin tid også rive Nidarosdomen fordi middelalderens HMS-krav ikke var helt som våre. Bygningsarbeidere fikk heller ikke tarifflønn. For Gunnes var dette en effektiv måte å gjøre sitt navn kjent på, for hun mente det jo selvsagt ikke helt bokstavelig – bare litt bokstavelig. Så da får vi nok trekke av litt her også.
Det er svært mye man legitimt kan og bør kritisere Den katolske kirke for, også i spørsmål om kvinners stilling. Det Gunnes skriver er imidlertid ikke annet enn antikatolsk propaganda. Historisk sett plasserer hun seg her i et ytterst slett selskap.

Den katolske kirke bedriver nemlig verken kjønnet rasisme eller praktiserer noen form for apartheid. Kvinner har lik adgang som menn til alle sivile lederstillinger i Kirken, herunder i Vatikanet.
Høytstående kvinner i Vatikanet
Eksemplene på dette er flere enn det som med rimelighet kan listes opp.
Så la meg ta noen fra øverste hylle: Raffaella Petrini innehar det nest høyeste embete i Vatikanstaten som sekretær for det som offisielt heter Governatorato dello Stato della Città del Vaticano. Barbara Jatta er siden 2016 direktør for Vatikanmuseet, de facto en av de mest prestisjefylte stillingene i Vatikanet og reelt den mest prestisjefulle i sin kategori i Italia. Alessandra Smerilli leder dikasteriet for fremme av menneskelig utvikling – en svært viktig avdeling i Vatikanet. I tillegg innehar hun stillingen som økonomisk rådgiver for Vatikanet.
Kvinner har likevel ikke adgang til presteembetet i den katolske kirke. Dette kan man være enig eller uenig i
Utover dette er kvinner representert med høythengende verv i et stort antall pavelige kommisjoner og råd. I den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige er de i flertall og leder der Kirkens kamp for overgrepsutsatte barn både i og utenfor Kirken. Utenfor Vatikanet vil man i enda sterkere grad merke at kvinner er representert både på ledelsesnivå og i innflytelsesrike verv. I utallige kommuniteter og menigheter verden rundt er katolske ordenssøstre sjelesørgere og åndelige rådgivere.
Også i Norge
I den lille katolske avdeling i Norge sitter mange kvinner i ledende stillinger i bispedømmene. Ingrid Rosendorf Joys leder den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, en organisasjon som globalt er i samme divisjon som Røde Kors. Sr. Anne Bente Hadland og Eivor Oftestad er som katolikker prominente stemmer i samfunnsdebatten.
Kvinner har likevel ikke adgang til presteembetet i den katolske kirke. Dette kan man være enig eller uenig i, og romslig som denne angivelige apartheid-kirken er, er da også meningene om dette både mange og delte. Kirken har imidlertid ikke, som i den lutherske avdeling i Norge, for vane å endre praksis hvert fjerde år. I den katolske kirke tenker man seg om i et par hundreår først.
Som mann er mitt perspektiv i Gunnes’ øyne sikkert begrenset av mitt kjønn. Jeg er dermed ikke berettiget til å mene noe om hvordan katolske kvinner har det. Siden jeg ikke får gjort noe med min kjønnede begrensning, forela jeg i stedet spørsmålet for min kone. Hun forsikrer at hun og hennes katolske venninner har det helt utmerket.