I innlegget i Vårt Land klarte ikke Marcus Werner Eriksen og Josefine Gjertine Bergstrøm å vise til noe substans for at likestillingspolitikken er verdt 600 millioner årlig, og bekrefter heller poenget mitt. Likestillingsdepartementet løser ikke reelle utfordringer i samfunnet, men er en dyr symbolerklæring fra fortiden.
Problemet til likestillingsdepartementet er at det må handle innenfor mandatet sitt i likestillingsloven, der de skal «særlig bedre kvinners stilling». Vi lever likevel i et av vedens mest likestilte land, kvinner har alle retter som menn, gjør det bedre i alle fag på vgs, og dominerer høyere utdanning. 1970-tallets store utfordringer er langt på vei i mål, men mandatet gir grobunn for en kulturell symbolpolitikk som bare kan forsvares i feminisme, og ikke realisme.
Løser ikke utfordringer
Eriksen og Bergstrøm mener derimot at likestillingsdepartementet må «forbedres» til også å dekke gutters utfordringer. Praksisen til departementet viser ingen slik intensjon. Mannsutvalget viste til et «nytt steg» for likestillingspolitikken, ettersom gutter og menn faller utenfor i skolen og samfunnet. Rapporten ble derimot lagt i en skuff og likestillingsdepartementet har tydelig vist i sin nye Strategi (2025-2030) at de ikke bryr seg om gutter.
Hovedmål nr. 1 er fortsatt kjønnskamp for å få kvinner inn i ledelsen i private bedrifter, og det er ingen reelle tiltak mot at skolesystemet svikter gutta.
Det er og vil være reelle kjønnsutfordringer for begge kjønn, men likestillingsdepartementet er bare ikke veien til å løse dem
Samtidig blir de store fanesakene for kvinner og jenter, som «vold i nære relasjoner» og «samtykkelov», behandlet av Justisdepartementet. Likestillingsdepartementet løser derfor ikke de store utfordringene for hverken kvinner eller menn. For 600 millioner årlig bør man kunne forvente politikk av nytteverdi.
Upopulært, ikke «trumpsk»
Eriksen og Bergstrøm hevder videre at vi lever i et «urettferdig samfunn», og peker på at ikke alle arbeidsgivere gir «ammefri». Det kan absolutt være en utfordring for enkelte kvinner, men som en saksbehandler i arbeids- og inkluderingsdepartementet lett kan se på. Dialogen med arbeidsgivere er uansett Arbeids- og inkluderingsdepartementet best kvalifisert til. Både menn og kvinner vil alltid møte hverdagsutfordringer, men det forsvarer ikke kostnaden for et departement.
Det er og vil være reelle kjønnsutfordringer for begge kjønn, men likestillingsdepartementet er bare ikke veien til å løse dem. Det er upopulært, men ikke «trumpsk» av den grunn. Populisme er heller å fortsette som i dag og ignorerede reelle utfordringene gutter og jenter i dag står ovenfor, bare fordi det ikke er politisk korrekt.