Som historielærer i videregående gjorde jeg mer og mer et poeng av å betone historiens åpenhet, den er ikke fastlagt og kan overraske. Utviklinger man trodde kun hadde én kompasskurs, kunne snu. Og ikke minst: Individers innsats kan mot alle odds innvirke på historiens gang – ubedt eller etterlengtet. Ikke uviktig i en tid som snart kan trenge demokratisk voksenopplæring både tidlig og sent.
Et deterministisk credo
I møte med kunstig intelligens er det interessant hvordan det første som farer gjennom hodene, er den motsatte tankegangen, nemlig et slags deterministisk credo: «Dette er kommet for å bli, det er ingenting vi kan gjøre.» Det er som om man via krystallkulens hemmelige glød har fått innblikk i historiens dypere lovmessigheter og for lengst har nådd frem til sikkerhet om KIs uoppholdelige triumfferd innover i fremtiden. Det har man ikke.

Ta skjermdebatten i skolen. Det er jo heller ikke spesielt lenge siden de fleste (unntatt gamle grinebitere) nikket høytidelig og avleverte et opplyst: «Ja, det er kommet for å bli» når de ble spurt om temaet. Så var det bare å tilpasse seg som best man kunne. I dag er stemningen som kjent en litt annen. Hvem vet, kanskje forsvinner skjermen helt ut av barneskolen? Tenk på alt som tidligere var «kommet for å bli», slik mange så det: sigaretten, fossilbilen, Tysklands okkupasjon under andre verdenskrig.
Irriterende argument
KI håper jeg å skrive mer om i annen sammenheng. Her var poenget bare et ubeskjedent lite stykke folkeopplysning om bruken av et irriterende argument som ikke bør brukes. Dette argumentet («kommet for å bli») er et nullargument. Det har ingen reell kraft og sprekker som troll i solskinn ved første kritiske granskning. Feilen ved det er selvsagt at det forutsetter det man forsøker å argumentere for.
Likevel brukes det dessverre som det stikk motsatte, det politikeren og biskopen Per Lønning i sin tid kalte et (formentlig) stenknuserargument. Et som feier all motstand av banen. Det har jo nemlig klangen av fremtid, og hvem vil ikke være på lag med fremtiden?! Og motstanderne forstår ofte heller ikke saken bedre enn at de lar seg lokke inn i argumentets klør og tappert forsøker å finne utveier på andre måter. Hvilken suksess for et argument som i virkeligheten er luft og ingenting!
Hvem vet, kanskje forsvinner skjermen helt ut av barneskolen?
Egentlig er dette farlig for samfunnsdebatten; den forblindes, forledes og passiviseres. Så moralen er: Si aldri at noe er kommet for å bli, med mindre du er synsk som Mysil Bergsprekken selv.
Fortell eventuelt hvorfor du synes at det som er kommet, bør få bli. Eller ikke.