Kirkefader Augustin skriver «Sjelen er urolig inntil den finner hvile hos Gud». Lengsel kan handle om en sult eller tørst etter noe som mangler – et behov som ikke blir dekket.
Lengsel driver oss til å søke videre og vi tror ikke at lengsel er noe som, i alle fall på denne siden av evigheten, kan tilfredsstilles permanent ved å få det man lengter etter. Men det er heller behov som som kontinuerlig må dekkes gjennom en prosess, i en balanse mellom bevegelse og hvile.
Hvordan arter den åndelige lengselen seg?
Hvis lengsel først og fremst handler om en opplevelse av at noe mangler, blir det viktig å kartlegge hva slags behov unge opplever at de ikke får dekket i det samfunnet de har vokst opp i.
Vi tror at alle har grunnleggende behov for å oppleve mening og tilhørighet. Individualisme, sekularisering, konkurransekultur og økende livsmestrings- og produktivitetskrav er mulige årsaker til at disse behovene ikke blir dekket.
Blant unge hører vi stadig om problemer som økende ensomhet og dårlig selvbilde i møte med krav til selvrealisering der man aldri blir bra nok. Dette kommer frem blant annet i årets SHoT-rapport som sier at 29 prosent av studenter ofte eller svært ofte savner noen å være sammen med.
Summen av alt dette kan gi en følelse av isolasjon og «hjemløshet», både kulturelt, historisk og i seg selv.
Det er også mange unge som etterspør mer normativitet, klarere retningslinjer for hva de skal og ikke skal gjøre, det å være del av noe og jobbe for en «sak» som er større enn seg selv. Flere savner mer klart definerte rammer som kan gi en trygghet i egen identitet, uten at de må finne ut av alt mulig selv i et tilsynelatende endeløst hav av åpne muligheter.
I Jesu etterfølgelse får vi ta del i noe meningsfullt som er større enn oss selv
Oppsummert ser det ut til at mange unge opplever utrygghet, lite mening, ensomhet og utilstrekkelighet.
Hvordan kan kirken imøtekomme lengselen?
Sier man at man studerer teologi, havner man ofte i samtaler med mennesker om tro og tvil. Mange snakker om å ha «tro på seg selv», som om man nærmest egenhendig bærer ansvaret for sin egen eksistens. Flere av oss har oppfattet en tendens til at mange unge har lite språk for det eksistensielle og følgelig besitter få livstolkningsverktøy og lite eksistensiell beredskap i møte med de store spørsmålene.
Vi som teologistudenter hevder ikke å sitte på svarene, men vil løfte frem at Kirken, med stor K, forvalter et omfattende reservoar av åndelige og kulturelle ressurser: Den bærer i seg en to tusen år lang historie med ulike tradisjoner, trosuttrykk, dogmer, kunst og musikk mm. «Tradisjon handler om å sende ilden videre, ikke oppbevare asken», skal Gustav Mahler ha sagt. Skal kirken være livskraftig må den være nyskapende og vital på samme måte som Guds ånd virker i oss. Det handler om en balanse mellom åpenhet og særpreg – å skape rom for alle slags ulike mennesker, samtidig som vi er stolte over det unike vi har å by på.
Vi som skriver dette vil allikevel, med basis i situasjonsbeskrivelsen over, slå et ekstra slag for kirkens egenart. Dersom det stemmer at det er mye i samtidskulturen som gjør at unge mennesker ikke får dekket sine åndelige behov, peker det på en etterspørsel etter et «annerledesrom». En kirke som tilbyr en arena som ikke konkurrerer med sosiale medier og annen kommersiell kultur om å stimulere og underholde på fengende, lettfordøyelige og overfladiske måter, men heller tilbyr et solid alternativ.
For å si det sånn: Det er ingen som sulter etter det de har overflod av.
Stolte av evangeliet
Gud, åpenbart i et menneske, som har delt våre livskår, lidt døden på et kors for oss og så seiret over døden, må jo være verdens beste nyheter. Vi har et evangelium vi kan være stolte av!
I teologien ligger det utviklede språk for det eksistensielle, i kirka finnes det fellesskap som setter oss i en sammenheng som gir oss tilhørighet og identitet. I Jesu etterfølgelse får vi ta del i noe meningsfullt som er større enn oss selv.
Jesus er så radikalt annerledes enn så mye av våre samtidige idealer. Han snur opp ned på rådende diskurser, trekker frem de minste som de største, tjenerskap som idealet for storhet, ber oss elske hverandre uten forbehold, og om å sette alle mennesker på lik linje med oss selv. Det gode er ikke noe vi skal måtte gjøre oss fortjent til. Nåden er ufattelig vanskelig å forstå. Nåde lar oss hvile, men den utfordrer oss også.
Våg å ta imot og gi videre.
Utfordringen ligger i å nå ut til mennesker med alt dette gode vi har å by på når så mange enten er skeptiske til kristendommen, eller mangler kunnskap om den.
Kristi tjenersinn
Vi bør, med respekt for de enkelte kirkesamfunns særtrekk, søke å kommunisere på en måte som får svarene våre til å oppfattes like relevante som de faktisk er, til de spørsmålene som stilles. Det nytter ikke å preke når «mikrofonen ikke er på».
Det vil kreve at man lytter aktivt og tar de unges behov på alvor. Legge vinn på å ha samme tjenersinn som Kristus, som spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Mark 10,51)
Aller viktigst for troverdigheten og relevansen vår er dog at vi arbeider målrettet med å omsette idealene og dogmene våre til praktiske handlinger som bærer lys og salt i seg. Slik kan vi frembringe et vitnesbyrd som kan peke på den levende Gud som en god realitet det er mulig å tro på: rekke ut en invitasjon man har lyst til å svare ja på.
«Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen» (Matt 5,16).
Innlegget er signert av:
Brage Bjerke, teologistudent ved MF tilknyttet DNK.
Leo K. S. Torbjørnsen, teologistudent ved TF tilknyttet Pinsebevegelsen.
Klara Abelone Svalheim, teologistudent ved MF tilknyttet DNK.
Elias Tenkanen Næss, teologistudent ved MF tilknyttet Metodistkirken.
Simon Gaarde Hansen, teologistudent ved TF tilknyttet Den katolske kirke.