I Norge har vi hatt radiogudstjenester i 100 år. Og radiomenigheten består av en stor og usynlig forsamling, rundt 120.000 folk, som på søndagene mellom klokka 11 og 12 sitter, står, strikker, reparerer, rydder eller kutter grønnsaker mens de hører. Her hører også jeg til.
Prosjektleder Gudbjørn Bondhus i NRK Livssyn fikk tusenkronerspørsmålet av Vårt Lands journalist: «Finst det framleis radiogudstenester om 100 år?» Og Bondhus svarte slik: «Det er umogleg å svare på. Men viss gudstenesta klarer å henge med i tida, så vil ho nok ha ei framtid ei god stund til iallfall».

Mon tro om radiogudstjenesten klarer «å henge med i tida»? Vil preken, bønn, liturgi og sang gå inn i vår tid, slik den til enhver tid er? Ikke bare ved å omtale tema som krig, økonomiske bekymringer, pandemier, utenforskap og lignende – men også ved å snakke sant om de truende klima- og naturødeleggelsene og troens møte med denne virkeligheten?
Har lyttet i seks år
«Klimakrisen treffer midt i sentrum av kirkens tro og liv, skriver biskopene i sitt brev til menighetene om gudstjenesten», uttalte Bispemøtet i 2021. Jeg vet at klima og natur har fått plass i enkelte kirker og deres gudstjenesteliv.
Men klimakrisen har ikke, slik jeg har opplevd det, truffet blink i radio- og TV-kirken.
De siste seks årene har jeg lyttet etter tegn på at radiogudstjenesten lever i samme virkelighet som meg. Etter ord som «overforbruk», «klimagassutslipp», «global oppheting», «klimarettferdighet» og «naturødeleggelser». Dette er begreper som, etter min forståelse, er vevet tett sammen med «nestekjærlighet», «vern om skaperverket» og «tilgivelse og nytt liv».
Jeg håper inderlig at biskopene både er klarsynte og profetiske når de sier at ‘klimakrisen treffer midt i sentrum av kirkens tro og liv’
En ytterst sjelden gang har jeg kjent at ja, vi lever i samme tid. At i denne gudstjenesten kan jeg legge fra meg litt økosorg og frykt, få ny og ren energi. Og de gangene har jeg kjent på en stor takknemlighet, en hjertets trøst.
Hvis vi ikke viser, verken i bønn, liturgi, sang eller preken, at Gud bryr seg om klimakrisa, så gir vel også tilhørerne blaffen? Hvis ikke gudstjenestens ledere lar seg, som biskopene sier, «treffe av klimakrisen» og også lar seg lamslå av vår uvettige ødeleggelsen av naturen – vårt karbonlager, livsgrunnlag og katedral – ja, så blir gudstjenesten deretter. Og radiomenigheten får ikke høre evangeliet i dets fulle dybde og bredde tolket og forkynt inn i vår tid.
To blussende håp
Jeg er neppe alene om å forskrekkes over vårt norske forbruk av 3,6 jordkloder og våre store klimagassutslipp, noe som henger tett sammen. Vi er mange som fikk hakeslepp da den global opphetingen i fjor ble målt til 1,5 grad mer enn normalt, hvem skulle tro det gikk så fort? Og er det mulig at verdens rikeste 1 prosent er ansvarlig for 2/3 av alle farlige klimagassutslipp?
Jeg tror heller ikke jeg er alene om å være forundret, forskrekket og forferdet over at dette ikke preger radiogudstjenesten og andre gudstjenester i langt, langt større grad.
Men bildet er heldigvis ikke helsvart. Gudstjenestene denne jula ga meg to små hint, to blussende håp, om at radiokirken kanskje oftere vil «henge med i tida» i framtida.
Tre bønner første juledag
«Vi opplever i dag et ‘voldsommere klima’», sa presten på julaften. Hun sa ikke mer om klima. Men hun åpnet for mer. Vi som lyttet, hørte at Skaperen av hav, jord og atmosfære bryr seg om klimaendringene. Men også at «et voldsommere klima» er vår kollektive og, i ulik grad individuelle, skyld og ansvar.
Kan hende kom vi på noe vi har tenkt før, men glemt: Dette å leve enklere, grønnere, kortreist og samfunnsengasjert. Ja, for hvis alle gjorde sitt og litt, da ble det til slutt ganske mye? Slike slumrende tanker kan vekkes til live av to ord.
Første juledag kom tre bønner. «Vern livet og mangfoldet på jorda! Vekk verdens ledere opp til handling for klimaet nå! La verdens ressurser fordeles rettferdig!». Og vi, radiomenigheten, ba med. Det rare og fine med bønn er jo at den ikke bare rører ved Guds hjerte, men også ved våre.
Og resultatet kan bli ørsmå bevegelser i hverdagen, som sommerfuglens vingeslag. Men i sin tid, kan hende i vår tid, kan det skje noe stort.
Alle mulige redskaper
Det bør ikke forundre noen om slike ord og bønner fører til en tidels lavere global oppvarming, kan hende mange tideler mindre enn vi ville hatt uten slike ord og bønner. Ja, hva kan ikke skje når kirken klarer å «henge med i tida»?
Jeg håper inderlig at biskopene både er klarsynte og profetiske når de sier at «klimakrisen treffer midt i sentrum av kirkens tro og liv». At våre tilsynsmenn og -kvinner tar tak i alle mulige redskaper for å utruste kirkens ansatte slik at de treffer med hele evangeliet og tolker tidens tegn, og slik at vi som hører, får hjelp til å leve vår tro i natur- og klimakrisens tid.
Slik at radiogudstjenesten fremdeles finnes om 100 år.