Åste Dokka skriver om valg, vekting og bibellesning i Vårt Land 11. januar. Det er vanskelig å være uenig med henne i at både troende og lesende tar valg i møte med bibeltekstene, og at det slik skapes en «kanon i kanon» (for å bruke Dokkas ord).
Erfarne og uerfarne
Det jeg likevel reagerer på, er hvordan hun tillegger bibellesere (deriblant undertegnede) visse motiver for lesningen. Vårt Lands kommentator insinuerer at vi som har satt oss fore å lese bøkenes bok fra start til slutt («pløye hele boka») gjør dette nærmest som et nyttårsforsett, en «maraton», uten aktiv refleksjon eller selvkritikk. Det er noe «vel heroisk over å sette seg slike mål», skriver Dokka. Hun råder heller «enhver fersk bibelleser» å starte med Lukas-evangeliet.
I den vestlige kulturkretsen er det få som ikke har støtt på bibeltekster i den ene eller andre formen. Dette er Dokka selv inne på i sin kommentar. Da blir det desto mer uklart hva hun legger i såkalt ferske bibellesere mot slutten av kommentaren.
Jeg forstår heller ikke hvor behovet for en slik gradering av erfarne og uerfarne bibellesere kommer fra. Aller mest minner det om et skille mellom verdige og uverdige lesere. Noe av det fineste og mest demokratiske med Bibelen er jo at den er tilgjengelig for alle lesende mennesker, enten de vil lese den fra perm til perm eller velge seg ut ett bestemt tekststed. Hvordan vi leser Bibelen, og hva vi får ut av de ulike tekststedene og hvilken vekt vi tillegger dem, vil likevel variere. Her har Dokka helt rett.
En fornyet interesse
Når det nå dukker opp en tilsynelatende fornyet interesse for å lese (hele) Bibelen, er det ikke lett å vite nøyaktig hva dette fenomenet skyldes. En mulig hypotese kan være at vi ser en motreaksjon til korte underholdningsformater som Tiktok og Instagram. De siste årene har lengre formater, som timelange podkaster, vokst frem. Da er det kanskje ikke så rart at det også dukker opp timelange podkaster om nettopp Bibelen.
Noe av det fineste og mest demokratiske med Bibelen er jo at den er tilgjengelig for alle lesende mennesker
For min egen del har jeg lest mange av bøkene og evangeliene fra før av. Jeg har til og med studert dem. Hvis Dokka hadde lest hele intervjuet med Mímir Kristjánsson og meg i Vårt Land 14. juli, og ikke bare overskriften, ville hun muligens fått med seg det siste.
Utforske tro og tvil
For meg handler ikke bibellesning om å pløye meg gjennom tekstene så fort som mulig. Jeg innbiller meg heller ikke at jeg vil tillegge alle tekstene like stor vekt. I likhet med veldig mange andre har jeg derimot interesse av å sette meg bedre inn i vår felles kultur- og litteraturhistorie. Til sist har jeg et ønske om å utforske min egen tro og tvil. Ikke noe av dette er særlig «heroisk». Det er ganske alminnelig.
Å annonsere leseprosjektet i full offentlighet er riktignok ganske selvopptatt; Der er jeg svar skyldig.