Einar Helgaas, Guttorm Grundt og Morten Kvam svarer i Vårt Land etter min kommentar 15. desember. Det virker som de misforstår mitt hovedpoeng.
Da jeg gjenga innholdet i en episode av Mannspodden var det for å vise et eksempel på hvordan dialogen rundt gutter og menns utfordringer kan høres ut. Det var ikke min hensikt, slik Kvam hevder, å avfeie menns problemer. Tvert i mot. Debatten er viktig, men vi må samtidig kunne adressere måten problemene snakkes om på.
Jeg er for eksempel helt enig i at vi bør ha flere menn inn i barnehage og skole, og i mitt eget fagfelt. Men å forklare mangelen på menn i disse yrkene med «statsfeminisme» og «søsterskap» skaper avstand, fremmedgjør og antyder en villet undertrykking. Skal vi ha en mannsdebatt som fungerer må det være mulig å anerkjenne menns problemer uten å legge skylden for disse på kvinner.
Bidragsytere i «mannosfæren»
Fra Mannspoddens perspektiv kjennes det kanskje urimelig å bli trukket fram når det finnes langt mer innflytelsesrike og radikale stemmer innenfor feltet. Programlederne er mer nyanserte og med et uttalt bedre kvinnesyn enn mange av bidragsyterne i «mannosfæren». Nettopp derfor er det mulig med dialog, men også viktig å påpeke at de kan ha utilsiktet destruktiv påvirkning.
Den kristne profilen medfører også ekstra tyngde og dermed behov for nyanserende stemmer. Uten dette kan det framstå som de har «Gud på sitt lag» i møte med unge, søkende menn.
I motsetning til tradisjonelle medier skaper podcaster ofte en sterk og opplevd personlig relasjon til lytteren
Podkaster for menn, av menn, er blitt toneangivende. Innflytelsen er sterk nok til at fenomenet kan ha vært med på å avgjøre det amerikanske valget. Mannspodkaster sees i sammenheng med en økende polarisering blant unge, der menn blir mer konservative i både politisk ståsted og kvinnesyn. Vi skal altså ikke undervurdere mannspratens påvirkningskraft på både samfunnssyn og selvforståelse. Min hensikt var ikke å ta et generaloppgjør med Mannspodden, men å se den i lys av en samfunnstendens.
Grobunn for konflikt
Helgaas og Grundt har rett i at de ikke har de samme redaksjonelle kravene som en bok eller artikkel, men bør likevel reflektere over hvordan innholdet påvirker mottaker. I motsetning til tradisjonelle medier skaper pokcaster ofte en sterk og opplevd personlig relasjon til lytteren. Dette tror jeg programlederne er klar over, i og med at de kaller seg mannsguider.
De føyer seg sånn sett inn i rekken av mannlige forbilder som påtar seg en læremesterrolle der deres råd og livserfaring presenteres til etterfølgelse. De inviterer til et intimt meningsfellesskap med andre menn.
Derfor er det ikke ubetydelig hva som blir sagt i én av 73 episoder, selv om jeg har hørt flere og vet at innholdet er variert og mye er bra. Episoden jeg refererte til er, som jeg skrev, ment som et eksempel på hvordan tilsynelatende uskyldig prat om menns problemer kan ta form av subtil kvinnefiendtlighet. Jeg tviler ikke på Mannspoddens gode intensjoner, men håper de også er bevisst sin påvirkningskraft.
Hovedpoenget mitt handler altså ikke om kjønn, men om hva som kan skje når mennesker legger ansvar og skyld for egne problemer på en antatt mer privilegert gruppe. Dersom man også tillegger den andre gruppen fiendtlige holdninger og intensjoner om å skade, skaper det grobunn for konflikt, uavhengig av kjønn og på hvilken side av debatten vi står.