Vårt Lands lederartikkel og flere andre trekker frem mange av Kari Veitebergs bragder som biskop. Men lederen nevner ikke et av de viktigste prosjektene Veiteberg bidro til å skape, nemlig Nattåpen kirke i Paulus kirke.
Nattåpen kirke i Paulus oppsto som en respons på at det ikke i 2020 – eller ved inngangen til 2025 – finnes et åpent, gratis nattåpent tilbud i Oslo sentrum hvor man ikke må vise ID, og som er åpen uansett nasjonalitet. Den nattåpne kirken i Paulus besto i at kirken var åpen gjennom natten for soving, lystenning og samtale. Prosjektet var initiert av Bymisjonssenteret, og ble ledet av Oddrun Remvik.
Veiteberg og Oslo bispedømmekontor var avgjørende katalysator, bl.a. ved at kirkelige ansatte kunne brukte sin arbeidstid som frivillige der. Tiltaket startet opp 9. februar 2020, men ble stengt 12. mars 2020 på grunn av covid-epidemien.
Den avsluttende rapporten beskriver at Nattåpen kirke i Paulus svarte på et reelt behov i storbyvinteren. De to siste ukene sov over 100 mennesker i Paulus kirke.
Fysisk teologi
Nattåpen kirke i Paulus var et stykke fysisk teologi. Prosjektet er et vitne på at også vår lesning av Lukus-evangeliet er et tekstlig offer for kanskje en av skammens sterkest drivkrefter, nemlig skammen over og usynliggjøring av økonomisk fattigdom.
For grunnen til at Jesus ble født i en stall er ikke at det ikke fantes en ledig seng i Betlehem. Om det er plass på herberget i Betlehem – eller på Oslos mange hoteller eller på kommunale hospitser – handler selvsagt ikke om plassmangel, men om man har penger til å betale for eller rettigheter i den norske velferdsstaten.
Den rettigheten har man ikke hvis man er fattig tilreisende fra et EU-land. Maria og Josef sov og fødte der noen gav dem en plass på et gulv fordi de var fattige og hadde ustabil politisk status i det romerske imperiet siden de ikke var romerske borgere.
En modig toppleder
At muligheten for tilgang på trygg og komfortabel overnatting, er et spørsmål om penger og rettigheter, er allmenn, men taus kunnskap. Det er en kunnskap som er så selvfølgelig at vi ikke artikulerer den. Det er som om bibeltekstens status som hellig gjør sine lesere blinde for å oppdage den fortellingen som fortelles: At Gud blir menneske, innebærer å bli underlagt nøyaktige de samme økonomiske mekanismene som alle mennesker.
Den norske kirke kan ikke være en sann folkekirke uten Kirkens Bymisjon
Nattåpen kirke i Paulus ble til blant annet fordi Den norske kirke hadde en modig toppleder i Veiteberg, som evnet å trosse usynliggjøringen av fattige mennesker. For selv om evnen til å betale for overnatting eller rettigheten til å ikke måtte sove ute, mangler, så finnes de fattige kroppene. Og kulden. Og snøen. Og regnet. Og vinden, både i Betlehem og Oslo, før og etter år null og gjennom alle årtusen. 100 mennesker sov i Paulus kirke hver eneste natt, de siste to ukene. Hvor ellers finnes det et kirkelig tiltak som vitner om at de menneskene finnes, i folkekirkens mange statistikker?
Kirken sett fra liggeunderlagene
Nattåpen kirke i Paulus er et tegn på betydningen av Kirkens Bymisjon for Den norske kirke. Den norske kirke kan ikke være en sann folkekirke uten Kirkens Bymisjon. Folkekirkens folk er ikke bare oss bofaste i sognet. Folkekirkens folk er like mye bostedsløse, EU-migranter og mennesker med uklar bosituasjon. Det folkelige perspektivet beskrives ofte som «sett fra benkeradene». Sett fra dem som sov under benkene, på liggeunderlagene, var kanskje Nattåpen kirke i Paulus det viktigste Kari Veiteberg gjorde som biskop i folkekirken for gata. Derfor peker prosjektet fremover, utover hennes tid som biskop.
For per i dag har det offentlige bevilget midler til Kirkens Bymisjons akuttovernatting, slik at ingen kvinner trenger å sove ute om natten i Oslo. Holmlia kirke er også åpen. Utfordringen er til den ledelsen som nå skal sitte ved roret i Den norske kirke i Oslo: Hvorfor finnes det ingen nattåpent kirkelig tilbud i Oslo sentrum i dag, for samtale, lystenning og hvile, som er kompromissløst åpent?
