Noen av samfunnets mest sårbare risikerer å miste livsviktige tjenester hvis ideelle rusbehandlingstilbud legges ned. Helse Sør-Østs nye avtaler skaper uro hos brukerorganisasjoner og fagmiljøer. Når pris trumfer kvalitet, øker forskjellene i velferden og samfunnet mister ideelle velferdsaktørers merverdi.
En omstridt anbudskonkurranse
I høst protesterte brukerorganisasjoner og fagmiljøer mot følgene av Helse Sør-Øst sin anbudskonkurranse og prioriteringen av korttidsbehandling gjennom poliklinisk behandling. Ideelle aktører som dokumenterte høy kvalitet, fikk først ikke fornyet avtale med helseforetaket. Ifølge Rusfeltets hovedorganisasjon ville 400 døgnplasser i rusbehandlingen forsvinne over to og et halvt år samt medført lengre ventetider og dårligere oppfølging av en utsatt gruppe. Dette inkluderer også avvikling av Fritt behandlingssted.
Organisasjonene påpekte at selv om langtidsplasser er dyrere på kort sikt, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt når mennesker kommer ut av rusavhengighet. I tildelingene ble pris vektet høyere enn kvalitet. Men Helse Sør-Øst RHF snudde og besluttet i november å gjenåpne konkurransen. De nye avtalene fra 2025 med 13 private aktører har en årlig ramme på 1,3 milliarder kroner og omfatter 631 døgnplasser og 30.000 polikliniske konsultasjoner.
«Rusavhengige» er ikke en enhetlig kategori, men en gruppe preget av klare klasseskiller. Mens noen kan kjøpe seg til hjelp, er andre avhengige av tilbud som kan håndtere deres sammensatte utfordringer som bostedsløshet, psykiatri, utrygghet i sosiale nettverk, kriminalitet og traumer. Når ideelle tilbud forsvinner, rammes de mest sårbare hardest.
Ideelle velferdsaktørers merverdi
Ideelle organisasjoner har lenge hatt en sentral posisjon på rusfeltet. De anerkjennes for sin unike kompetanse og helhetlige tilnærming til rusavhengighet. Anbudskonkurransen illustrerer utfordringene ideelle aktører møter i en velferdsstat der økonomiske hensyn og anbudsprosesser påvirker deres evne til å opprettholde og utvikle tilbudet.
Det er bred politisk enighet om å styrke ideell sektor og forbedre rusomsorgen. Men beslutningstakere mangler ofte dybdeforståelse av ideelles rolle og verdi. For eksempel nevner Avkommersialiseringsutvalgets ferske utredning knapt ordet «merverdi». Uten begreper som synliggjør ideelles unike verdi, blir det vanskelig å utforme politikk som reflekterer deres bidrag. Det skaper et gap mellom politiske løfter og praksis. Vi kan skjelne mellom fire typer merverdi.
Ulike typer merverdi
Funksjonell merverdi innebærer høyere effektivitet og kvalitet enn lignende tjenesteytere. Den kan måles økonomisk. Et eksempel er ideelle som driver arbeidstrening og mer effektivt hjelper folk tilbake til arbeidslivet.
Altruistisk merverdi er når tjenestene samsvarer bedre med verdier som fremmer et felles gode. Ideelles omtanke for sosiale og miljørelaterte behov oppfattes som oppriktige og troverdige.
Emosjonell merverdi kommer av følelsesmessige forbindelser utviklet hos interessenter. Hvis brukere opplever styrket stolthet, selvfølelse og empowerment enn gjennom andre organisasjoner, uttrykkes emosjonell merverdi. Ideelles lokale forankring og direkte arbeid med spesifikke målgrupper bygger tillit og støtte.
Politikere og beslutningstakere må anerkjenne ideelle velferdsaktørers unike rolle i rusomsorgen
Sosial merverdi skapes når ideelle bygger sosial kapital eller gir goder i miljøer som andre ikke gir. Dette styrker integrering og tillit mellom mennesker. Ideelle skaper sivilt engasjement i lokalsamfunn gjennom frivillighet. Det handler om demokrati og livskvalitet. Å bruke ideelles tilbud kan være mindre stigmatiserende enn offentlige tjenester.
Denne typologien har praktiske følger for tjenesteutvikling og evaluering. Den kan styrke ideelles selvforståelse og tydeliggjøre deres bidrag overfor ulike interessenter.
Gode intensjoner, sviktende gjennomføring
Vi bestrider ikke politikernes gode intensjoner. Ønsket om å styrke ideell sektor og bedre rusomsorgen er genuint. Men politikkens virkelige prøve ligger i evnen til å oversette intensjoner til praksis. Ideelle konkurrerer på like vilkår med kommersielle i anbudsprosesser, noe som favoriserer de med størst økonomiske muskler fremfor de med størst sosial verdi.
«Det faktiskes normative kraft» er et begrep fra den tyske rettsfilosofen Georg Jellinek. Det betyr at de faktiske forholdene ikke bare beskriver hvordan ting er, men også påvirker hvordan de bør være. Når ideelle tilbud legges ned, viser realitetene oss ikke bare en situasjon, men peker på et moralsk og politisk imperativ om å handle.
Politikere og beslutningstakere må anerkjenne ideelle velferdsaktørers unike rolle i rusomsorgen. Å løfte frem ideelles merverdi er nødvendig for å styrke velferdsstaten. Uten et språk for verdien ideelle tilfører, risikerer vi at deres bidrag usynliggjøres. Vi etterlyser konkrete tiltak som lar dem fortsette sitt viktige arbeid. Dette kan innebære egne anbudsrunder for ideelle og langsiktige avtaler som gir forutsigbarhet.
Når de ideelle tilbudene innen rusbehandling legges ned, forsvinner ikke bare institusjonen. Samfunnet mister nettverk av kompetanse, erfaring og menneskelige relasjoner som kan bety forskjellen mellom liv og død, mellom utenforskap og tilhørighet, og mellom meningsløshet og verdighet. «Det faktiskes normative kraft» minner oss om at realitetene ikke bare beskriver hvordan ting er, men også former hvordan de bør være. Vi kan ikke stå passive mens livsviktige tjenester forvitrer. Dette er et tap vi som samfunn ikke har råd til – verken økonomisk, moralsk eller menneskelig.