Den 19. desember avgjorde Høyesterett en ankesak om en iransk asylsøker som hadde konvertert til kristendommen og nå fryktet forfølgelse i Iran på grunn av troen hvis han ble sendt tilbake. Saken har flere detaljer som gjør at jeg ikke vil kritisere Høyesteretts avgjørelse som sådan, men ta opp et viktig prinsippspørsmål som saken reiser.
Høyesterett legger til grunn, slik forholdene for tiden er i Iran, at han ikke behøver å frykte forfølgelse dersom han utøver troen på en diskret måte, og avstår fra utadrettet og misjonerende virksomhet. Det juridiske spørsmålet er om det har noen betydning hva årsaken til denne diskresjonen er – typisk frykt for forfølgelse eller ulike former for sosialt press. Har man krav på asyl dersom årsaken til at man opptrer diskret er frykt for forfølgelse?
Med andre ord: Hvis man vil praktisere sin tro på en diskret måte uansett, og dermed unngår forfølgelse, er det ikke grunnlag for å innvilge asyl. Men hvis man er presset til diskresjon, kan kanskje saken stille seg annerledes.
Ulike beskyttelsesgrunner
En slik sondring – som Høyesterett omtaler som årsaksmetoden – ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt-2012-494 avsnitt 57, som gjaldt beskyttelse som følge av seksuell orientering. Metoden har så langt ikke vært benyttet ved andre beskyttelsesgrunnlag.
Staten v/Utlendingsnemnda hevdet at det er ikke var grunnlag for å anvende tilnærmingen i Rt-2012-494 i denne saken. Man var i utgangspunktet uenig i bruken av årsaksmetoden og mente at den i hvert fall ikke skal brukes i andre typer saker enn dem som omhandlet seksuell orientering. En annen løsning vil potensielt utvide retten til asyl betydelig.
Høyesterett ser det slik at selv om det i utgangspunktet er nærliggende å benytte samme tilnærming ved vurderingen av de ulike beskyttelsesgrunnene, kan man likevel ikke se at det er grunnlag i rettskildene for å utvide den årsaksmetoden som hittil bare har vært benyttet i saker der beskyttelsesgrunnlaget er seksuell orientering, til også å omfatte andre beskyttelsesgrunner. I sin konklusjon, er Høyesterett dermed enig med Utlendingsnemnda.
Forskjellsbehandling
Der står saken. Høyesterett har per definisjon rett når det gjelder hva jussen per i dag sier, men det er et politisk ansvar å bestemme hvilken juss som skal gjelde i morgen. Kan vi være bekjent av å følge ett resonnement når det gjelder beskyttelse som følge av seksuell orientering, og et annet når det gjelder beskyttelse som følge av tro?
Jeg blir ikke overrasket om Den europeiske menneskerettighetsdomstol en dag har en mening om slik forskjellsbehandling kan godtas.