I desember 2023 gikk jeg på Lindex, tittet gjennom babyklærseksjonen, som jeg alltid gjorde, og fant det fineste babyteppet i butikken. Det var lyst, med tegninger av små sjiraffer på hele teppet. Jeg smilte og tenkte det vil passe perfekt for lille tassen. Jeg tittet gjennom resten av babyklæravdelingen, og unngikk fristelsen for å kjøpe noe mer til det høyt ønskede barnet som ennå ikke var på vei.
Jeg tæppet kortet, betalte og tok med babyteppet hjem. Så satte jeg meg på stuegulvet, og pakket varsomt babyteppet inn i gavepapir og knøt en rød sløyfe rundt pakken før jeg la det under juletreet.
Klar til å prøve alt
Noen uker før hadde jeg nemlig sittet oppe en natt og googlet på tips for økt fertilitet, mens tårene rant over enda en ny menstruasjonssyklus som var i gang. Jeg så enda et typisk kjerringtips, og tenkte det var verdt å prøve.
Jeg måtte jo prøve alt.
Om jeg pakket inn babyteppet og la det under juletreet, ville jeg innen neste jul enten være gravid eller ha et barn, sto det. Jeg var klar til å prøve alt, og var ikke fremmed for tips og annet som jeg for to år siden ville tenkt var tullete.
Klokken er 00.39 natt til første juledag 2024. Det er tomt under juletreet. Jeg er hverken gravid eller har fått et barn. På julaften var jeg omringet av barn. Både i kirka og hos familien. Smilet og gleden min av å se så mange barn er genuin, men den er også fylt av en smerte.
Tårene og smerten
Jeg har visst i mange år at graviditet og fertilitet kom til å være vanskelig, men at det skulle kreve så mye, føles så vondt og være så sårbart kunne jeg ikke forberede meg på.
Jeg var ikke forberedt på hvor ofte tårene kom til å presse seg på når enda en melding om graviditet fra en venn dukket opp i innboksen.
Jeg var ikke forberedt på hvor fysisk vondt det gjør hver gang jeg går forbi en mor som triller på en barnevogn.
Jeg var ikke forberedt på hvor mange poster på sosiale medier jeg kom til å bla fort gjennom med et stikk av dårlig samvittighet, fordi jeg – igjen – ikke klarte å kjenne på enorm kjærlighet og glede på andres vegne.
Jeg visste ikke hvor stor fysisk smerte jeg ville kjenne på hver gang spørsmål om graviditet ble luftet, som skjer overraskende ofte med meg, som kvinne i begynnelsen av 30-årene.
Jeg var ikke forberedt på hvor sint jeg kom til å bli over urettferdigheten jeg kjenner i kroppen daglig, over at min kropp ikke får til det jeg ønsker mest.
Den siste julen
I år turte jeg ikke å pakke inn babyteppet og legge det under treet. Manchester United-drakten i størrelse 50 støver ned. Jeg unngår barneklæravdelingen på Lindex og alle andre butikker. Jeg blar fort forbi innlegg på sosiale medier om graviditet eller barn. Jeg sykler forbi alle mødre som går med barnevogner med en klump i halsen.
Jeg ler vekk spørsmålene som: «Når skal du få barn da? Du er jo så god med de små!». Jeg prøver bare å puste meg gjennom smertene og stikkene fra spørsmålene jeg får, og egne tanker. Jeg trodde julen 2023 skulle være den siste vi var to.
Jeg trenger ikke å høre at jeg bare må slutte å prøve, så ordner det seg
Jeg vet ikke hva 2025 bringer, og håpet virker fjernt, men om du kjenner deg igjen i denne teksten – vit at jeg gråter med deg.
Om du føler teksten er fjern fra din virkelighet, vit at sannsynligheten for at den er gjenkjennelig hos noen i din omgangskrets er stor.
Ingenting jeg ønsker mer
Det er ingenting jeg ønsker mer enn å se et plusstegn på graviditetstesten eller å se teksten «gravid 3-4» på Clear Blue sin digitale test. Det er ingenting mer jeg ønsker enn å kjenne at kroppen min får til det kvinnekroppen liksom skal få til så lett. Det er ingenting mer jeg ønsker enn å vugge en liten tass i armene til søvn. Det er ingenting mer jeg ønsker enn å gå fra å være to til å bli tre. Det er ingenting mer jeg ønsker enn å se min fantastiske partner gå inn i papparollen, han har så mye kjærlighet å gi.
Jeg trenger ikke dine tips og triks for hvordan bli gravid. Slapp av, jeg har lest, sett og hørt alt. Jeg trenger ikke å høre at jeg bare må slutte å prøve, så ordner det seg. Jeg trenger bare å sette smerten på papiret, for jeg tror jeg deler denne smerten med så mange flere enn det virker som. Jeg er lei av å kjenne på en mislykket kvinnekropp alene.
Del gjerne dine gode nyheter med alle og enhver, og unnskyld om jeg ikke svarer. I dag var bare smerten for stor.
