Mitt navn er Solveig Tufte Johansen, jeg hører til i Misjonskirken Norge og jeg har vært pastor i kirkesamfunnet i 19 år. Jeg er nå pensjonist og skriver dette på egne vegne.
Simon Stisen skrev følgende: «Vi har ikke valgt å være homofile, men vi har valgt å følge Jesus og fått hans familie med på kjøpet. Hvis vi ikke skal få høre til i menighetene, hvor skal vi da høre til?»
Innlegget traff meg i magen. Jeg kjenner en nød over hvordan vi forholder oss til kristne samboende homofile. De som lever i trofaste forhold og ønsker å ta sin tro på alvor.
Det blir hevdet at for å følge Bibelen, må man si «nei» til homofile samboende. Hvis man sier «ja», er man liberal og politisk korrekt. Ubibelsk.
Som pastor og sjelesørger har jeg strevd med dette temaet i flere tiår. Jeg ser hvor umulig det er for oss mennesker å få våre liv presset mellom Bibelens to permer.
Rammeløse seksualitet
For meg er Bibelen er en åpen bok, den sender sine ord ut og treffer mennesker i ulike livssituasjoner, livsfaser, kulturer og kontekster. Derfor oppfatter vi tekstene ulikt, derfor har vi ulike kirkesamfunn og meninger. Derfor mener jeg at vi må møte Bibelens krevende ord uten skråsikkerhet på vegne av andre mennesker.
Det er mye forvirring i relasjon kjønn og identitet i samfunnet, det er også mye rammeløs seksualitet. Men de samlevende homofile er ikke forvirret, de har funnet en tilhørighet, et hjem. De vil leve i lyset med sitt liv. De er heller ikke uten rammer.
Det er forståelig at man med Bibelen i hånd kan si nei til homofilt samliv. Det står tydelig i Romerbrevet, Korinterbrevet og i første brev til Timoteus,
Men vi må ikke bli så rettroende at vi blir ubarmhjertige. Vi ønsker alle å vise omsorg og respekt, men det er vanskelig uten å anerkjenne mennesket som en helhet, inkludert seksualitet, en rett til å høre til hos en annen. Gjensidighet er en forutsetning for respekt.
Og omsorgen må gå begge veier.
Vi må ikke bli så rettroende at vi blir ubarmhjertige
De utsattes side
Jeg mener at et «ja» til at homofile samlevende i menighet, kan begrunnes ut fra Bibelen.
- Jesus sier «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer». Dette sier han i møte med de religiøse som kritiserte ham for å holde seg med feil folk.
- Jesus sa at «sabbaten er til for menneskene» – og ikke omvendt.
- Jesus snakker om å gjøre godt, elske sin neste som seg selv, splinten i den andres øyne og bjelken i sine egne, ikke dømme…
- Jesus var alltid på de utsattes side, tok et oppgjør med selvrettferdigheten.
I retning Gud
I Paulus’ brev til romerne kapittel 1, leser vi en hæslig syndeliste over et liv løsrevet fra Guds gode hensikter med menneskene, bla unaturlig samliv – og all slags urett, umoral, grådighet, misunnelse svik, sladder, baktalelse og så videre.
I kapittel 1 skriver han om «de», om «de andre». I kapittel 2 bytter han pronomen til «vi»: Hvem er du som dømmer? «Alle har syndet og er uten ære for Gud», skriver han. Synden skader våre relasjoner til Gud, vår neste, oss selv og det miljøet vi lever i. Det er ikke vi som holder Gud i armen og møter vår neste. Det er vi som holder vår neste i armen og går i retning Gud!
Hvilke andre synder enn det som har med underlivet vårt å gjøre, blir satt under vår «livstidsdom»?
Steinkastingen
Hvem er vi som dømmer mennesker ut av Gud rike? Hvem er vi som underkjenner andre menneskers gudsrelasjon og en søkende, seriøs tro?
I alle sine brev vektlegger Paulus nåden som gis gratis, uten gjerninger, men ved tro. I lignelsen om kvinnen som skulle steines for ekteskapsbrudd, sa Jesus «Den som er ren, kast den første stein». «Har noen dømt deg? Nei, Mester» Jesus sier da: «Heller ikke jeg fordømmer deg» Og så legger han til «Gå bort og synd ikke mer!»
En del tolker dette som en betingelse for Guds kjærlighet og tilgivelse – da må du Ikke synde mer. Men da gikk de alle bort! Ingen var kvalifisert til steinkasting! Hvilke andre synder enn det som har med underlivet vårt å gjøre, blir satt under vår «livstidsdom»?
Homofili er en del av den personens identitet. Å høre «du er feil», krenker identiteten. Det er ødeleggende for en persons selvforståelse og livsrom, og kanskje er det også fare for livet selv.
Å leve i lyset
Målet er ikke syndfrihet, det er umulig for oss, men det er meningen at vi skal leve i lyset, i barmhjertigheten, tilgivelsen og kjærligheten. Gud vedkjenner seg våre liv.
Det er jo fordi vi ikke klarer det rene livet til Guds ære og i pakt med vår tiltenkte humanitet, at Jesus kom og levde det fullkomne livet på vegne av oss. Gud selv bøyde seg ned mot oss, til oss og for oss, i en grenseløs dyp kjærlighet til sin skapning.
Så hva med de homofile som lever sammen, og som tar sin tro på alvor, som opplever seg akseptert av Gud slik som de er – blir de frelst på annen måte enn ved det Jesus har gjort? Nei, det er ingen annen vei. Derfor hører de til «Jesu kropp» på jord, menigheten. De er våre brødre og søstre, som det heter på bibelsk språk. Hvis vi sier nei, forsvinner de ikke, de blir bare holdt utenfor.
Kan vi som kristne, bibeltroende mennesker stå for det?
Jeg kan det ikke.
