Profesjoner er en type yrker som utfører tjenester basert på å ha ervervet teoretisk kunnskap gjennom en spesialisert utdannelse med opptakskriterier og skikkethetsvurdering. En profesjon har en jurisdiksjon over et arbeidsområde, eksempelvis gir en eksamen i rettsvitenskap retten til å ta betaling for juridiske tjenester. Profesjonsutdannelser innebærer derfor at unge mennesker investerer 20-årene sine, karriereplaner og retten til studielån i en krevende utdannelse (tre eller seksåring) med høye kompetansekrav.
Kirkemøtet har fattet et vedtak om å sidestille profesjonsstudiet i teologi og erfaringsbasert master som bygger på andre utdanninger. Sidestillingen av de to utdannelsesveiene løser et problem som Kirkemøtet hadde, nemlig at det er for få søkere til prestestillinger. I debatten som har vært i høst, har jeg ventet på en stemme som tydelig sier at dagens og fremtidens profesjonsstudenter må skjelne mellom Den norske kirkes interesse av å få flere søker til prestestillinger, og interessene til den profesjonsutdannede teologi i et livsløpsperspektiv.
Tilgang til andre yrker
Hvis studenten velger å arbeide som prest, vil hen få brukt sin profesjonsutdannelse som prest. Men hen har samme arbeidsoppgaver og mottar lik lønn som kollegaer som i mange tilfeller ikke har tatt den sammen økonomiske byrden ved å ta en tung seksårig teoretisk profesjonsutdannelse.
Ikke minst vil hen konkurrere om jobber med kollegaer med erfaringsbasert master som har hatt mulighet å (1) erverve seg annen utdannelse mens profesjonsstudenten tok et seksårig studium. Dette har i mange tilfeller gitt (2) mer yrkeserfaring (hvis de har tatt kortere grunnutdanninger) og (3) en mer variert yrkeserfaring, hvis de har tatt utdannelser som gir tilgang til andre yrker enn profesjonsutdannelsen i teologi gir mulighet for.
Forutsigbare svar
Men man trenger kun å være en liten profet for å forutse at om ti år – kanskje raskere – vil Den norske kirke få en bispekandidat med erfaringsbasert master. Kandidatens yrkesutdannelsesbakgrunn vil da bli trukket frem en fordel for kandidaten. Både spørsmålene og svarene er forutsigbare:
Intervjuer: «NN, du som er utdannet innen XX (eks media/økonomi/ledelse), og har arbeidet som XX, kan du si på hvilken måte dette vil styrke ditt kandidatur og hvordan du vil bruke dette til å lede kirken»
Svar: «Min erfaring fra XX har gitt meg verdfull innsikt og en yrkeserfaring fra andre sektorer enn kirken. Dette vil utvilsom være en styrke min bispegjerning og være et gode for gode for kirken».
Likestillingen av disse to yrkesveiene gjør at den teologifaglige fordypningen som profesjonsstudiet gir, faktisk vil fremstå som en ulempe for kandidater med profesjonsstudiet.
Forvitrende folkekirkelighet
For generasjonen som er født etter krigen og i tiårene rett etterpå (dvs de som sitter i Kirkemøtet), kunne teologistudiet fremstå som en utdannelse som gav innsikt i en allmenn og felles kulturarv. Det var en utdannelse som gav status og kunne åpne andre yrkesmuligheter. Dette er ikke virkeligheten for dagens og fremtidens teologistudenter. Disse lever i en tid og en fremtid hvor folkekirkelighet og kristendommen som allmenn kulturelt premiss er forvitrende. Profesjonsstudiet i teologi vil derfor i fremtiden fremstå som eksotisk.
Man trenger kun å være en liten profet for å forutse at om ti år – kanskje raskere – vil Den norske kirke få en bispekandidat med erfaringsbasert master
Og i et utdannelsesmarked som preges av nye mastergrader med fancy navn, vil – la oss være ærlige – profesjonsstudiet i teologi fremstå som en dinosaur med liten relevans for arbeid enn andre steder enn nettopp i kirken. Fremtidens teologistudenter vil måtte forholde seg til spørsmålet: Hva skal du med gresk og hebraisk på cv-en, når andre dyktige kandidater du konkurrerer om jobbene med, har to mastergrader, gjerne tatt på deltid?
Studie-etiske konsekvenser
Det er avgjørende å huske at Den norske kirkes opphevelse av presteprofesjonens jurisdiksjon ikke er en del av en trend: en arbeidstaker med profesjonsstudiet i teologi kan ikke ta en erfaringsbasert master i sykepleie og bli sykepleier, eller ta en erfaringsbasert master i rettsvitenskap og bli advokat. Presteprofesjonen stilles åpen for søkere fra andre utdanningsveier, men andre profesjoner er ikke åpne for dem som har profesjonsstudiet i teologi. Vedtaket om likestilling mellom utdannelsesveiene har studie-etiske, institusjonelle og utdannelsespolitiske konsekvenser som verken studenter, de teologiske utdanningsinstitusjonene eller Den norske kirke ennå har sett eller diskutert rekkevidden av.