Sammen med mine to gode kolleger, John Daniel Andersen (HLT) og Jan Inge Jenssen (Hauge School of Management ved NLA Høgskolen), publiserte jeg nylig den vitenskapelige artikkelen «Perspectives on Christian Revival and Societal Change» i European Journal of Theology.
Vi forstår her vekkelse som en gjenopprettelse av ekte eller autentisk kristenliv, og ikke først og fremst utvendige uttrykk eller manifestasjoner, eller hvor mange mennesker som blir berørt av den. En slik gjenopprettelse inkluderer lære, praksis og følelser og begynner med en individuell fornyelse eller oppvåkning.
Når vekkelser vokser og får det lokale og kanskje til og med nasjonale ringvirkninger, vil dette ofte også få samfunnsmessige konsekvenser. I hvor stor grad dette skjer, er avhengig av flere faktorer. Ledelse og organisatoriske forhold er to av dem.
Hauge og Barratt
De to vekkelsene i Norge vi har undersøkt nærmere og skrevet om i den ovennevnte artikkelen, er den haugianske vekkelsen og pinsevekkelsen i Norge.
Begge disse gruppene opplevde til dels kraftig forfølgelse og motstand
Interessant nok har begge disse to vekkelsene markante ledere, henholdsvis Hans Nielsen Hauge (1771-1824) og Thomas Ball Barratt (1862-1940), men fellesskapet av troende og organisatoriske perspektiver er også viktig for vekkelsens utbredelse og dens samfunnspåvirkning.
Mange av de som ble vakt av forkynnelsen til Hauge, samlet seg i vennesamfunn over hele Norge og de som ble berørt av pinsevekkelsen, startet ofte menigheter som etter hvert ble en del av et nettverk av likesinnede kirker.
Begge disse gruppene opplevde til dels kraftig forfølgelse og motstand, men samtidig var denne strukturen, selv om den ikke var knyttet til et kirkesamfunn eller en bestemt felles organisatorisk enhet, viktig for utbredelsen av vekkelsen. Og dermed også dens samfunnspåvirkning.
Nåde og kall
Når det gjelder den haugianske vekkelsen, er det ofte Hauges åndelige gjennombrudd og hans opplevelse av Gud, hans nåde og kall mens han jobbet hjemme på gården Hauge en vårdag i 1796, som markerer starten. Han opplevde å få en ny kjærlighet til Gud og sin neste, men forståelsen av kristen samfunnspåvirkning og betydningen av gode gjerninger var også viktig for vekkelsens utbredelse og innflytelsen den etter hvert fikk på samfunnet.
Hauge var utvilsomt en rollemodell for andre haugianere og en som inspirerte dem til handling. Også når de opplevde motstand og forfølgelse. Men vekkelsens innflytelse ville nok ikke vært like betydningsfull på områder som lese- og skriveopplæring, fattigdomsbekjempelse og lindring av nød, uten vennesamfunnenes bidrag. Bevegelsen bidro til å endre det norske samfunnet gjennom mange samfunnsengasjerte haugianere som engasjerte seg i politikk, utdanning, næringsliv og i det fremvoksende foreningslivet.
Pinsevekkelsen
Barratts opplevelser med Gud, samt hans forkynnelse og personlige eksempel var utvilsomt viktig for utbredelsen av pinsevekkelsen i Norge og Europa. Flere lokale grupper, etter hvert menigheter, ble dannet etter hvert som flere opplevde den samme åndsdåpen som Barratt og ble satt i brann av vekkelsesilden han hadde erfart. Dette til tross for at de møtte til dels sterk motgang og forfølgelse.
Denne vekkelsen spredde seg videre og mange ble berørt, også mennesker fra lavere sosiale lag. De fikk sitt liv radikalt forandret og gjennom sin nye livsførsel, skapte de også samfunnsendring.
Samtidig er det nok riktig å si at pinsevekkelsen ikke hadde det samme aktive og offensive samfunnsengasjementet innfor områder som politikk og næringsliv som preget den haugianske vekkelsen.
Med dette ser vi at ledere er viktige for at vekkelser skal bidra til positiv samfunnsendring, både som rollemodeller og ved å bruke sin innflytelse til å skape positiv forandring. Men det er ikke kun lederne som er viktige her.
Endringene er også et resultat av det som skjer gjennom nettverk og fellesskap av troende som er blitt personlig berørt av vekkelsen. Basert på dette er det nok ikke grunnlag for å si at man kan organisere seg til vekkelse. Men robuste strukturer, ledere som positive rollemodeller, samt sunn og bærekraftig organisering ser ut til å være faktorer som kan bidra til at vekkelser kan bidra til positiv samfunnsendring.
Ledere er derfor viktige for å modellere det vekkelse egentlig handler om, nemlig en gjenopprettelse av ekte og autentisk kristenliv.
