Sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore har en lang kommentar om en tekst i Aftenposten fra 25. november om tro- og livssynsfinansiering. Bore har et par relevante kritiske poenger. Jeg burde ikke omtalt staten som sekulær, tatt i betraktning grunnlovens paragraf 2 om at den har grunnlag i en kristen og humanistisk arv, med tillegg av en formulering om demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.
Noen veivisning for hvordan vi skal finansiere det som inngår i paragrafen, gir den uansett ikke; men rett skal være rett, her er det et uttalt verdigrunnlag.
To forhold
Vesentlige deler av Bores tekst er imidlertid skapt på en nokså fri fortolkning av hva jeg har skrevet. Jeg skal begrense meg til to forhold:
En gjennomgående misforståelse ligger i fortolkningen av at jeg ikke vil ha noen trossamfunns-finansiering overhode. Men denne lesningen er innenfor det forståelige, i en tekst der jeg gjennomgående kritiserer utslag av og begrunnelser for dagens svært sjenerøse finansieringsordning.
Det jeg skriver, er at dagens ordning «burde vært beskåret eller begravet». Den bør med andre ord være mer avgrenset enn i dag. Ikke minst bør man bort fra den mekanismen som ligger i overføringen per medlem til tros- og livssynssamfunn knyttet til kostnaden per medlem i statskirken. Dette gjør blant annet at hvis man ønsker å øke bevilgningene til kirken ut fra spesifikke behov, så må man automatisk øke den til alle andre tros- og livssynssamfunn, uten at de har bedt om det, og uten at de samme behovene er til stede.
Nei, de sammenhengende som tillegges meg, er ikke hverdagslige
Misforstår
Vi kan sikkert ha ulike syn på dagens ordning, og det er greit. Men Bore misforstår kapitalt når han forsøker å gjengi min svært korte diskusjon av et bestemt premiss i forarbeidene og proposisjonen for dagens ordning. Dette er at religioner ofte har fungert som et samfunnslim. Det er én side av saken, men jeg peker også på at det er veldig mye å ta av på den andre siden.
Her viser jeg til en lang rekke religiøse konflikter gjennom historien i min tvil om hvorvidt dette er et solid argument.
Her må Bore ha fått for seg at når jeg diskuterer proposisjonens premisser og nevner historiske konflikter som gir et annet bilde, så må det være fordi jeg tror at historien vil komme tilbake til oss, her og nå, med ild og blod, hvis man støtter dagens trossamfunn. Dette er en nesten ubegripelig feillesning, hvor jeg lurer på om det er viljen eller evnen til å forstå andres meninger som svikter.
«Troen på at religion kan utløse en blodig borgerkrig i Norge er normalt reservert et ytterst smalt sjikt på ytterste høyre fløy», heter det fra denne avisens sjefredaktør. Ja, det er vel faktisk ikke noe «sjikt» heller, men noen få personer vi særlig forbinder med Utøya og sprengningen av regjeringskvartalet.
«Hvis det virkelig er slik at Einar Lie frykter at Den norske kirke vil bruke sine statlige milliarder til erobringstokter i Midtøsten, så får han si det», flåser Bore videre.
Nei, jeg frykter ikke det. Det er derfor jeg ikke skriver det, eller noe annet som peker i samme retning. (Jeg er for øvrig selv medlem av Den norske kirke og ville meldt meg ut straks hvis jeg trodde at kirkerådet syslet med planer om nye korstog.)
«Lies sviktende logiske sammenhenger er ganske hverdagslige, men de trenger å bli påpekt», oppsummerer Bore kjekt etter å ha presentert sine nokså løsrevne og usammenhengende konstruksjoner av mitt syn på borgerkrig, korstog og mye annet.
Nei, de sammenhengene som tillegges meg, er ikke hverdagslige. De er ekstreme og svært uvanlige, og de er heller ikke mine.
