En del virker å mene at felleserklæringen har skapt hardere fronter, noe som i så tilfelle gjør det gode samtalerommet smalere. Ettersom erklæringen berører mitt eget liv som kristen og homofil, har jeg trengt tid til å sortere tanker, følelser og hvordan den skal forstås.
Den slår fast at seksualiteten hører til innenfor rammene av et ekteskap mellom én mann og én kvinne og at alt annet «bryter med Bibelens skapelsesteologi og Jesu etiske undervisning - uavhengig av graden av trofasthet og varighet.»
Min umiddelbare tanke var at erklæringen stilte seg likegyldig til graden av trofasthet og varighet utenfor ekteskapet, noe jeg syntes var et merkelig signal å sende til omverdenen i en tid der samfunnstrender som forpliktelsesløs, spontan sex og åpne forhold brer om seg. Jeg skulle ønsket at kirkene i møte med dette kunne holdt fast på ekteskapsidealet, samtidig som man fremsnakket trofasthet og livslang forpliktelse som gode idealer å etterstrebe for alle.
Ufullkomne disipler
Ved nærmere ettertanke slo det meg hvor mange spørsmål som erklæringen faktisk ikke besvarer: Mener underskriverne at homofil praksis er et frelsesspørsmål? Er avvising av likekjønnede ekteskap et bekjennelsesspørsmål og er troen på noe annet en «kirkesplittende vranglære»? Skal homofile i parforhold få lov til å høre til i kirkefellesskapene eller skal vi tuktes ut?
Og hvorfor bruker man ikke ordet «synd» til å omtale disse relasjonene og proklamerer et kall til omvendelse slik man kunne valgt å gjøre? Dette er noen viktige spørsmål som kirkene bør ha gode svar på.
Jeg blir stadig kontaktet av homofile som ønsker å følge Jesus og etterstrebe et liv i trofaste og livslange par-relasjoner. Mange av oss opplever at våre trofashetsidealer utfordres fra to ulike hold. På den ene siden fra ytterliggående, skeive aktivister som er imot tradisjonelle normer og paktinngåelse.
På den andre siden fra kristne som definerer oss som frafalne syndere, har gitt oss opp og er likegyldig til våre forsøk på å lage gode rammer for livene våre. Enkelte omtaler at vi forplikter oss til hverandre som å binde seg til synden og gå dypere inn i den. Av denne grunn mener de at promiskuitet er et bedre alternativ.
Det er ikke slik at alle kristne homofile krever at kirken skal omdefinere sin forståelse av ekteskapet, men de fleste av oss, ønsker å være en del av Kristi kropp som alle andre ufullkomne disipler av Jesus.
Bedre enn alternativet?
Med dette som utgangspunkt vil jeg derfor spørre: Finnes det noen prester, pastorer eller kristne ledere som ser det som sin oppgave å komme oss i møte? Er det noen av dem som ikke vil akseptere likekjønnede ekteskap som i det minste vil anerkjenne at det finnes elementer av kristen etikk og tenkning i våre livsvalg og at dette er bedre enn alternativet? Vi har ikke valgt å være homofile, men vi har valgt å følge Jesus og fått hans familie med på kjøpet. Hvis vi ikke skal få høre til i menighetene, hvor skal vi da høre til?
Erklæringen gir uttrykk for at underskriverne stiller seg bak hovedintensjonen, men at de samtidig står fritt til å reservere seg mot enkeltformuleringer.
Flere kristne homofile som ser det vellykkede, heterofile ekteskapet som en utopi og et liv i sølibat som umulig, har tolket denne erklæringen som en avvisning av dem, noe jeg tviler på at har vært intensjonen. Om så er tilfellet, er det et ganske annet budskap enn det de fleste pastorer og ledere formidler til meg under fire øyne.
