Tankene gikk dit da jeg så dokumentarserien Under Guds øye (TV2), der utbrytere fra Sannhetens Ord Bibelsenter forteller om årelang indoktrinering og kontroll. Medlemmene bokstavtolket Bibelen, kuttet ut utenforstående og fulgte en «profetinne» som styrte alt fra sex-liv til fritid.
Serieskaper Tonje Steinsland gir uttrykk for at det er ufattelig at dette kunne skje i Norge, mens Anne Louise Skoland ved det kirkelige ressurssenteret Vake sier hun fikk hakeslepp. Mange seere reagerer trolig likt.
Selv er jeg er mest overrasket over overraskelsen. Og jeg tror at fremstillingen av slike miljøer som ekstreme unntak, samt ordet sekt, hemmer en dypere forståelse. På engelsk sier man ofte high demand group fremfor cult for å vise til intense grupper med høy kontroll og sterke krav til deltagelse. Dette viser det vanlige ved slike miljøer, og gjør dem lettere å gjenkjenne.
Det ene saliggjørende
Yogamiljøet mitt hadde få ytre fellestrekk med Sannhetens Ord. Kontrollen var uformell, organisert religion var det ikke. Likevel var det ufritt og dogmatisk. Jeg hadde raskt blitt «frelst»: Yoga var det ene saliggjørende. Læreren, som rekrutterte via treningssenter, bygget mistillit til alt som ikke var yoga, alt som ikke var hans retning, og til andre yogalærere. Han hadde en hengiven, men begrenset tilhengerskare og deltok sjelden i et større yogamiljø – til tross for sine (etter sigende) tette forbindelser til internasjonale yogastorheter. Slik gikk han under radaren, ikke ulikt menighetsrådet i serien.
Da jeg brøt ut – og mottok trusler politiet tok alvorlig – fants det ingen å varsle formelt. Yogalæreren har nyetablert seg i flere omganger siden han forlot Norge, noe «småskala-guruer» ofte gjør. Ingen bør overraskes om profetinnen i Under Guds øye dukker opp i ny innpakning.
Guru-tanken
Hvem blir med på sånt, tenker mange. Jeg også – til jeg kommer på hvor tilforlatelig det startet for meg. Yogalæreren var morsom, hyggelig, kunnskapsrik og etterspurt. Han så ut til å tilby hel ved. Rask fremgang og økt livskvalitet bekreftet dette for meg. Han var også langt unna det jeg forbandt med autoritære guruer. At han kritiserte andre lærere – ja, gurutanken som sådan – var ekstra betryggende. Slik merket jeg ikke hvordan han fikk stadig mer innflytelse over meg, for eksempel når det gjaldt helse.
Slik jeg ikke kunne stole på andre yogalærere, kunne jeg ikke stole på leger eller fysioterapeuter, sa han. Dette siste var relevant, for den intense praksisen førte raskt til skader. De ble behandlet med enda mer yoga, ad hoc-kiropraktikk (flere skader!) og sportsmassasje som mest bar preg av tafsing. Slik fortsatte det til en treningsfremkalt elektrolyttforstyrrelse tvang meg til å avbryte retreaten i Thailand. Læreren reagerte med sinne og trusler – og jeg «våknet».
High demand-miljøer
De fleste som har vært en del av lignende miljøer, kan peke på ett eller flere oppvåkningsøyeblikk. Men da har det ofte vært ille lenge. Noen eksempler: Kvinner i selvutviklingsorganisasjonen NXVIM lot seg brennmerke som sexslaver og gjorde det samme med andre. I Knutby godtok flere å sove ute eller på gulvet som straff for synd. Ofre for coachingselskapet Lighthouse brukte ti timer daglig på telefoncoaching til tross for økonomisk ruin. Oshos disipler i Rajneeshpuram deltok i bioterrorangrep mot lokalbefolkningen. Og i Sannhetens Ord bibelsenter anga folk sine nærmeste.
Ingen melder seg på slikt med vilje. Eksmedlem av Folkets tempel/Jonestown, Deborah Layton, sa det treffende:«Nobody joins a cult. Nobody joins something they think is gonna hurt them. You join a religious organization, you join a political movement, and you join with people that you really like.»
Sannhetens Ord-utbryterne beskriver alle den fine starten. Nå sitter de igjen med skam og forvirring. «Jeg spør meg selv: Hvordan kunne det gå så langt?» sier et eksmedlem. Slik kan sektdokumentarers typiske vinkling oppsummeres: Hvordan var det mulig?
Jeg gremmer meg
Mine opplevelser fra et kontrollerende miljø har gjort det lett for meg å forstå. Det har også formet forfatterskapet mitt – fra debutboken om en pinsemenighet til min nyeste roman om et yogamiljø i USA. Slik sett var erfaringene verdifulle. Samtidig gremmer jeg meg ofte over at jeg lot meg manipulere! For eksempel når en venninne minner meg på hvordan jeg hyllet yogalærerens tankegods, og om at jeg var redd for å spise tomater (skadelig, ifølge ayurveda).
På den tiden tenkte hun sitt og sa en del, men unngikk å kritisere. Det var nok viktig. Kritikk gjør lett at man dras dypere inn. «Oppvåkningen» blir vanskeligere, og uten et trygt sted å lande blir man sårbar. At flere går fra én high demand-gruppe til en ny, har mer å gjøre med isolasjon, virkelighetssjokk og skam enn et spesielt anlegg for å havne i en sekt. For pårørende er tålmodighet og tilgjengelighet altså viktig. Og man bør tørre å tenke: «I en annen situasjon kunne det vært meg.»
High demand-miljøer oppstår rundt alt fra meditasjon til miljøvern, og i løsere former på nettet, som innen krypto og coaching. Ser vi «sekter» som forståelige fenomener fremfor uforklarlige avvik, kan vi lettere hjelpe og forebygge. Viser vi mer nysgjerrighet enn skuelyst, står vi bedre rustet som samfunn.