Helge Hognestad (VL 20.11) lager en unødvendig motsetning mellom kirkens livsviktige budskap og behovet for strategisk lederskap. Enhver leder er strategisk ved å gi retning, skape forståelse og ta grep for at kirken kan realisere sitt oppdrag.
Nordmenn hadde i snitt 1,16 kirkebesøk i 2005 mot 0,56 i 2023. Dette er drastiske endringer på kort tid. Hvordan kan kirkens sentrale og lokale lederskap styrke engasjementet for gudstjenestefeiringen? To prosent av kirkemedlemmene engasjerer seg frivillig i menighetenes arbeid. Hvordan kan kirken forløse potensialet slik at mennesker kan leve ut sitt frivillige engasjement?
Selvstendighet og samarbeid
Gudstjenesten har tradisjonelt vært prestetjenestens domene gjennom et tydelig lederansvar. Gudstjenestereformen som ble innført i 2011, målbar idealet om involvering. Intensjonen var mer relevante gudstjenester gjennom reformens tre kjerneverdier: fleksibilitet, stedegengjøring og involvering. Disse verdiene inviterte til større lokal valgmulighet og mangfold, kontekstuelle uttrykk og å aktivisere lekfolk.
Den utviklingen forutsetter at flere enn presten, både ansatte og frivillige, deltar i gudstjenesteplanlegging og -gjennomføring. Prestene sammenholder to mulig motstridende verdier: sin tradisjonelle selvstendighet og det nyere idealet om delaktighet og samarbeid. Dette har jeg sammen med Frode Fjeldbraaten undersøkt i to ferske artikler som kan leses på nettsidene til Teologisk Tidsskrift og Scandinavian Journal of Leadership and Theology.
Det er viktig at prestene bruker sin selvstendighet til å styrke frivillig involvering
Interesse og kompetanse
Prestene trives med gudstjenestearbeidet og gjør grundige og omfattende forberedelser. Fraværet av involvering av andre i forberedelser og planlegging er paradoksal gitt gudstjenestereformens involveringsideal. Frivillige kommer til ferdiglagte gjerninger og felles gjennomgang før gudstjenesten. Prestene skaper helhet i forkynnelse og liturgi, men mener selv å lykkes mindre med å rekruttere andre til å involvere seg.
Prestene opplever å møte tidsbegrensning, synkende gudstjenesteoppslutning og rekrutteringsutfordringer i kirkelig frivillighet. Flere steder opplever prestene at menighetsrådet mangler interesse og kompetanse for gudstjenestearbeidet. Ansatte har et potensial for å involvere seg mer. Ledelse innebærer å ta ansvaret for helheten og for andre, altså andre kompetanser i tillegg til det teologifaglige. Menighetene har få involveringsstrategier ut over listene med frivillige som deltar i gudstjenesten.
Lokale forsøk
Det er viktig at prestene bruker sin selvstendighet til å styrke frivillig involvering. Prestetjenesten ivaretar lovpålagte oppgaver, men har mindre rom for annet menighetsbyggende arbeid. Tidspresset bidrar ikke til involveringsstrategier, prestene velger i stedet å gjøre tingene selv. Dette medfører at verdien involvering, som står sentralt i gudstjenestereformen, kun i begrenset grad etterleves i Den norske kirkes gudstjenesteliv.
Kirken kan utforme strategier og utprøve konkrete verktøy. Prestene kan ikke forventes å iverksette slike endringsprosesser alene. Biskop, prost og ikke minst menighetsrådene bør ta større ansvar. Det vil være verdifullt med lokale forsøk hvor det frigjøres tid eller omdisponeres ressurser som muliggjør større involvering. Det vil gi et viktig kunnskapsgrunnlag for å utvikle en morgendagens kirke som sikrer både autonome prester og mer samspill. Det jobbes mye og godt med gudstjenestene i Den norske kirke. Det bør komme flere til gode.
