De siste årene har det nye året startet med at prester i Den norske kirke deler sin julefrustrasjon i Facebook-grupper. Jo da, gudstjenesten på julaften var rimelig godt besøkt. Men andre gudstjenester i julen hadde en del steder nesten ikke deltakere. Hva skal vi gjøre? spør de. Skal vi flytte juledagsgudstjenesten til sykehjemmet og avlyse resten?
Spørsmålet om hva vi skal gjøre, er imidlertid ikke bare et spørsmål for den enkelte prest og menighet. Det må løftes opp i bønn og samtale i alle kirker og kirkesamfunn. For det er mye på spill her. Det handler om en avkristning både av julen og samfunnet, og det handler om hvordan de kristne kirkene vil møte dette.
Julesesongen
Jeg tror vi må innse at i samfunnet er julen ikke lenger en høytid. Adventstiden er borte, og julen har i stedet blitt en tre måneder lang sesong for salg av julevarer og leting etter den rette julestemningen. (Tell gjerne hvor mange ganger du hører ordet «julestemning» i tiden frem mot jul.) I år kom de første julevarene i butikkene i slutten av september, de første julelysene ble tent i midten av oktober, og jeg har blitt ønsket god jul tidlig i november. Markedsføringen er som vanlig hissig for å få oss til å kjøpe mer enn vi har bruk for, så vi kan finne «julestemningen».
Snart kommer den tiden hvor det er julemusikk i alskens kanaler døgnet rundt, og hvor det er en overdådig buffet av julekonserter, -forestillinger, -arrangementer, -avslutninger og så videre å forsyne seg av. Når vi endelig kommer til julehøytiden, er vi alle helt utslitt av jul. Det er derfor ikke rart at når vi kommer til julaften, julesesongens klimaks, går vi i hvilemodus for å komme til hektene igjen. At det først er da den kristne julehøytiden starter, blir borte i all viraken, og julegudstjenestene får lide. Vi orker ikke dem også.
Som prest i Den norske kirke var jeg frustrert hvert år i desember. Jeg var frustrert fordi det var så mange andre arrangement i kirkene i adventstiden, at det ble lite plass til adventsgudstjenester og -temaer. Det var som om julen var brukt opp for meg, før det ble jul. Jeg tror derfor at det er en sammenheng mellom at julen har blitt en sesong som også kirkene lar seg rive med av, og det manglende besøket på andre julegudstjenester enn på julaften. For når adventstiden blir borte, blir også den kristne julehøytiden borte.
Gjenfinne adventstiden
Jeg vil bruke et bilde. Julesesongen er som Herodes’ palass. Det var der vismennene trodde en kongesønn var født, omgitt av rikdom og glitter og overflod. Men de fant ham ikke der. De måtte uti natten, til småfolkene, til en stall, for å finne Lyset som gir den store julegleden.
For det er i mørket lyset skinner klarest
Det er en grunn til at adventstiden har fiolett farge i kirkeåret. Advent skulle ha vært en fastetid for kroppen og sansene, en tid for å leve enklere og en åndelig og praktisk forberedelsestid frem mot julehøytiden. I stedet for å overøse kirkene med julefeiring på forhånd, skulle vi kanskje heller slippe til enkeltheten, avholdenheten, fellesskapet og kanskje også mørket i advent.
For det er i mørket lyset skinner klarest. Og mens vi lytter til adventstidens ransakende og løfterike tekster, kan vi tenne ett og ett lys i adventskransen frem til det store Lyset kommer til oss i barnet i Betlehem, symbolisert ved juletreet.
Kanskje er det her de kristne kirkene nå har sin store oppgave? Å ta fasten, enkeltheten, stillheten, de åndelige aspektene ved julehøytiden frem i en tid fylt av overflod. Få oss til å snu blikket fra å lete etter julestemningen til å søke julegleden midt i livet slik det er, med eller uten julestemning. Få oss til å avstå fra å oppfylle eller få oppfylt alle våre materielle ønsker, for i stedet å gi til dem som har mindre enn oss eller lever under vanskelige kår. Det gjelder nemlig å lete på rette sted om man vil finne det man leter etter. Slik vismennene fikk erfare.
Tid for å ta samtalen
Jeg mener det er på høy tid at kirkene tar innover seg at samfunnets julesesong og den kristne kirkens advents- og juletid har to helt forskjellige budskaper. Det er på tide at kirkene tar samtalen internt om hvordan vi vil fremme det kristne budskapet i ord og handling i denne tiden. Vi kommer neppe tilbake til slik det var, men vi må selv sette agendaen for hvordan vi vil være kirke i vår tid i vår del av verden. Ellers gjør samfunnet det. Og da er det en fare for at vi støtter opp under avkristningen.
Dessuten er vi mange som gjerne vil feire en kristen advent og julehøytid. Til det trenger vi kirkenes støtte, så vi ikke blir stående alene med julesesongens massive påvirkning. Det skulle ikke undre meg om mange utenfor kirkene også vil sette pris på at noen løfter denne samtalen og konfronterer galskapen. Jeg har nemlig en mistanke om at mange synes julesesongen har gått over styr, bidrar til å ødelegge kulturarven vår og utgjør en belastning for både natur, klima og miljø. Vi vil alle sette pris på at noen går foran i konfrontasjonen.
Hvem er bedre til akkurat det enn de kristne kirkene med sitt enestående budskap om at «verden aldri var helt forlatt», for «et barn er født i Betlehem»? Og nettopp der finnes julegleden, «en glede for hele folket».
