Uro er veien til alt vi lengter etter

Denne høsten har vi kunnet lese essayer om uro i Vårt Land. For de fleste er uro et uønsket element i livet. Men hva er egentlig uro, og hva kan den brukes til?

Det lukter tang og sjø. Lyset funkler i dansende bølger på fjorden. I et naust sitter det fem mennesker med hver sin kaffekopp og ser utover Bjørnafjorden. Vi treffes for å hjelpe hverandre med å møte egen uro og nærme oss vår egen livssmerte, uten å pådytte hverandre riktige svar og løsninger.

I stedet for å be om at Gud skal løfte byrdene av oss, slik jeg har erfaring med fra husfellesskap og cellegrupper, øver vi oss på å vende oss mot den virkeligheten vi har og akseptere livet slik det oppleves. Å dele det som gjør vondt i livet krever et vågestykke av åpenhet og sårbarhet, å ta sjansen på å bli tålt i de vanskelige følelsene. Det er skummelt å konfrontere sin egen litenhet og tilkortkommenhet, samtidig som vi lengter etter å kunne bli akseptert for den vi innerst inne er.