Denne høsten har vi kunnet lese essayer om uro i Vårt Land. For de fleste er uro et uønsket element i livet. Men hva er egentlig uro, og hva kan den brukes til?
Det lukter tang og sjø. Lyset funkler i dansende bølger på fjorden. I et naust sitter det fem mennesker med hver sin kaffekopp og ser utover Bjørnafjorden. Vi treffes for å hjelpe hverandre med å møte egen uro og nærme oss vår egen livssmerte, uten å pådytte hverandre riktige svar og løsninger.
I stedet for å be om at Gud skal løfte byrdene av oss, slik jeg har erfaring med fra husfellesskap og cellegrupper, øver vi oss på å vende oss mot den virkeligheten vi har og akseptere livet slik det oppleves. Å dele det som gjør vondt i livet krever et vågestykke av åpenhet og sårbarhet, å ta sjansen på å bli tålt i de vanskelige følelsene. Det er skummelt å konfrontere sin egen litenhet og tilkortkommenhet, samtidig som vi lengter etter å kunne bli akseptert for den vi innerst inne er.
Hvorfor gi uroen oppmerksomhet?
Uro kan være et dekkende begrep for alle typer ubehagelige følelser som vi kan kjenne i kroppen. Disse gir vi ofte ulike navn som angst, frykt, irritasjon, rastløshet, sorg, fortvilelse, skam, skyld m.m. Vi ønsker jo å ha det bra, så hvorfor skal det være nyttig å rette oppmerksomheten mot uroen? Overskriften til denne artikkelen er et sitat som jeg frekt og freidig har stjålet fra Caspar Seip.
Jeg ble først introdusert for Caspar gjennom podcasten Guro og Guru, hvor det ble snakket om å «romme uro» og å «legge seg inntil» det som var vanskelig i livet. I starten forstod jeg ingenting av dette. Hva i all verden skulle det være godt for, og hvilken nytte og hensikt kunne det ha?
Vi kommer ikke utenom at livet gjør vondt, og virkeligheten kan oppleves «feil» på så mange måter. Det er lett å ønske seg til et bedre sted, og vi tenker at «bare det-og-det ordner seg, DA blir livet bra». I mitt kristenliv har jeg ofte kjempet hardt imot den virkeligheten som jeg har opplevd, og som ikke har stemt overens med de bibelske idealene. Det skulle jo ikke vært sånn!
Ved å ta ansvar for dette gjennom å føle den smerten som ligger begravet her, kan mønsteret gradvis løses opp
Det paradoksale er at Jesus selv er et stort forbilde på å forholde seg til en krevende og smertefull virkelighet de siste dagene av hans liv, som på alle måter må ha fremstått fryktelig feil for de nære rundt han. Jesus var antagelig en mester i å romme uro og tåle vanskelige følelser!
Er virkeligheten egentlig problemet?
Følelser er viktig kommunikasjon fra kroppen til meg selv. Det å ha oppmerksomheten mot å sanse disse i kroppen er en grunnleggende måte å være i kontakt med meg selv på. Slik kan jeg kjenne egne behov og grenser. Ofte er det ikke selve virkeligheten som er problemet, men min vurdering og tolkning av virkeligheten. Hvis jeg kan legge merke til og ta ansvar for uroen som oppstår inni meg i en gitt situasjon, i stedet for å reagere i automatiske mønster, kan jeg i større grad få kontakt med egne ressurser og respondere mer hensiktsmessig.
Beskytt meg mot smerten
Tilbake til naustet ved Bjørnafjorden. To svaner glir forbi på vannet utenfor når det er min tur å dele, og jeg kan kjenne en stramhet og et ubehag i brystet og i mellomgulvet. Jeg forteller at jeg på nytt er blitt sykemeldt, og hvordan det er vanskelig å ikke kunne være flink og prestere slik som jeg forventer av meg selv. Her er det fristende å vikle seg inn i forklaringer og tanker som sinnet mitt produserer, for å beskytte meg mot smerten og finne en løsning på problemet.
I stedet blir jeg bedt om å vende fokuset mitt til ubehaget i mellomgulvet. Kan jeg klare å hvile oppmerksomheten min her et lite øyeblikk? Kan det få lov å være så vondt som det gjør? Da kommer jeg i berøring med den usikkerheten som ligger bak behovet for å være flink. Gråten kommer og jeg kan gi plass til det som gjør vondt, i stedet for å skylde på ytre omstendigheter, som lett kunne forklart hvorfor jeg er sliten og sykemeldt.
Overgivelse til Gud kan bli en del av min beskyttelse mot det vanskelige, slik at jeg kan gå utenom i stedet for gjennom
Dette er for meg noe av det sentrale i Uro-metoden, nemlig helt konkret å sanse ubehagelige følelser i kroppen, fremfor å legge skylden ut eller finne løsninger og forklaringer. Ofte klarer vi ikke dette mer enn ett sekund om gangen. Det er heldigvis tilstrekkelig, så sant jeg gjentar dette sekundet mange ganger. På denne måten kommer jeg i kontakt med meg selv og øver tilstedeværelse her-og-nå, fremfor å flykte i en fortelling om fremtid eller fortid, eller gå i kampmodus mot virkeligheten. Det er nyttig å øve denne kontakten med så mye godhet, mykhet, tålmodighet og selvmedfølelse som det er mulig å oppdrive. Jeg har brukt nok tid i livet på å kjefte på meg selv og ta meg sammen.
Snubletråder i kristenlivet
Selv om Uro-metoden har vært et paradigmeskifte i livet mitt, ser jeg ingen motsetning mellom å være med det som er, og velge tillit til Gud midt i denne virkeligheten. Samtidig finnes det snubletråder i det kristne troslivets idealer om å «ikke være bekymret for noe» og søken etter å bli fylt med Guds fred, hvis dette tar oss vekk fra det vi faktisk opplever og erfarer. Overgivelse til Gud kan bli en del av min beskyttelse mot det vanskelige, slik at jeg kan gå utenom i stedet for gjennom.
Samlingen på naustet er i ferd med å avrundes. Latteren sitter løst mens vi rydder tepper og stoler. Ute på fjorden slipper noen solstråler gjennom skydekket. Tårene er tørket og vi kjenner på hvor godt det er å få høre til i dette fellesskapet. Når vi tåler hverandre i det som er vondt, får den enkelte støtte til å tåle seg selv. Å møte det vanskelige i meg selv med varme og godhet hjelper meg ut av min beskyttelse og mine automatiske mønster. Dersom vi skal «fikse» hverandres problemer med forbønn og gode råd, kan vi risikere å frata hverandre muligheten til vekst.
Når jeg går bakenfor fortellingen om de ytre faktorene som påvirker min sykemelding, kan uroen bli en veiviser til de sterke mønstrene som driver meg til å være prestasjonsorientert i livet mitt. Ved å ta ansvar for dette gjennom å føle den smerten som ligger begravet her, kan mønsteret gradvis løses opp.
Mine nærmeste rapporterer om hvordan de nyter godt av at jeg tar bedre vare på meg selv, ikke presser like hardt eller skal klare like mye. Under det som er sårt og vondt i livet mitt, finner jeg gleden, friheten, takknemligheten, kreativiteten, vitaliteten, intelligensen, blant annet. På den måten kan uro vise seg å være veien til alt vi lengter etter.
