«For vår Far i himlen ser alt som her på jorden skjer, være forsiktig lille hånd hva du gjør» er en barnesang jeg vokste opp med.
Det er ikke denne sangen jeg lærte mine barn, men en vi siterer, rister på hodet av og sier til hverandre: «Var det dette vi lærte»?
Debatten rundt kjønns- og seksualitetsmangfold har denne høsten virkelig skutt fart i Kristen-Norge. I Den evangelisk lutherske frikirke, Frikirken, er ordvekslingene til dels høylytte og skaper avisoppslag. Debattinnlegg i ulike sosiale medier, i åpne og lukkede grupper, går til tider en kule varmt. Bibelsitater og referanser til Bibelen trekkes frem fra de ulike partene og tolkningene er ulike. Hva skal vi som ikke er teologer tro og hvem skal vi støtte oss på i hva som er rett og galt? Hvis jeg viser tillit til «den» presten, da er jeg også slik. Viser jeg at jeg anerkjenner «den», forkynneren da er jeg slik og mener slik.
En kristen og Jesus-troende?
Det er ikke bare ute i samfunnet debatten rundt kjønnsmangfold og seksualitet er svart-hvitt, men også innenfor kirke og menighetsfellesskapene. Tror jeg riktig hvis jeg anerkjenner søndagens tale til en pinsepastor? Er jeg på vei til det dypeste mørke hvis jeg lytter og opplever åndelig fornyelse av ordene til domprosten eller presten i Kirkens Bymisjon?
Når kan jeg bare få være en kristen og Jesus-troende, uten at noen skal sette en merkelapp på meg? Vi er nok mange som baler med disse tankene.
Trygge rom
Forrige uke hadde Vårt Land oppslag om Blå Kors og deres bruk av regnbuefargene i sin logo. Medlemsorganisasjoner stiller spørsmål ved Blå Kors sitt valg og må se på sitt forhold til organisasjonen, og begrunner det med homofilt samliv og synd.
Kan vi noen gang komme oss videre fra at det er sex og syndig samliv man først trekker frem når regnbuefargene eller prideflagget heves? Torbjørg Aalborg, landsstyreleder i Blå Kors, sier at «Det som er i fokus når vi feirer Pride, er like rettigheter og menneskeverd, og opplevelsen av trygge rom» (VL 07.11). Det er flott at Aalborg er tydelig i kommunikasjonen og Blå Kors sitt ståsted.
Hva dansen kan føre til
I min oppvekst ble det meg fortalt at man ikke skulle handle på «Samvirkelaget» for de støttet Arbeiderpartiet, og en slik støtte var ikke forenelig med bedehus og lavkirkeligheten på Sørlandet. I dag ler vi av dette, på lik linje med «hva dansen kan føre til» eller at man ikke liker at Jesus gjorde vannet til vin.
Når kan jeg bare få være en kristen og Jesus-troende, uten at noen skal sette en merkelapp på meg?
På 80-tallet var jeg med barnekoret på en gudstjeneste i en Frikirke der de innsatte menighetens første kvinnelige diakon, og som barn var jeg uforstående til at dette hadde vært en debatt. Som ung voksen var jeg med å stemme frem kvinnelig eldste og pastor i Frikirken, noe som tidligere var uhørt og feil tolkning av Bibelen og Guds ord. Tidene endres og tolkning og bibelforståelse endres gjennom historien.
Vil vi noen gang komme dit, at vi uavhengig av bibeltolkning og kirketilhørighet, kan forenes om symbolet som kjemper for menneskeverd, like rettigheter og mangfold?
Min drøm er det, så får vi se om det kommer i min levetid. Nåde, nestekjærlighet, Guds mangfoldige skaperverk skal en dag seire. Og jeg tror at i himmelen skal vi selv få velge det flagget vi kan vaie med.
