Verdidebatt

Samuels spisestue

25.OKTOBER: I dag er det 82 år siden arrestasjonen av de norske jødene startet. Samme dag signeres loven om at jøders formue skal tilfalle den norske start. For meg er dette mer enn en skamfull del av Norgeshistorien. Det er historien om oldefaren min Samuel, og alt som ble stjålet fra oss.

Ørsmå støvkorn danser over et mørkt, nypolerte spisestuebord i en leilighet på Grünerløkka. Langs kanten av bordet renner en elv av utskjæringer. Benas krumninger er som blomsterranker. De høye vinduene slipper inn litt lys, til tross for at leiligheten ligger i indre gård. Sola avslører støvets vals over et møblement som er usedvanlig vakkert til å stå i en enkel toromsleilighet. I 1942 er ikke Grünerløkka hipsternes bydel, men hjem for arbeiderklassen og innvandrere.

De fleste på Gründerløkka leier leilighetene, og har kun det aller nødvendigste. Derfor skiller møblementet i leiligheten i Markveien 28 seg ut. Stolene har detaljerte, utskårne ornamenter i ryggen, og de samme buede bena som bordet. I hver ende av bordet står stoler med armlener. Møblene i renessansestil er en kongefamilie verdig, men i stolene sitter en jødisk innvandrerfamilie som kom til Oslo med to tomme hender i 1910. Det er jaget til Norge fra pogromene som herjet i tsarriket der jøder ble plyndret, voldtatt og drept.

Stine Camilla Bjerkestrand, skribent og kommunikasjonsdirektør

Livet de skapte seg

Nå bor fire av familiene fem medlemmer i leiligheten. Samuel og Lina, ekteparet som har bygget seg et nytt liv i Norge, sammen med sønnen Jakob på 27 og datteren Rosa, på 21. Eldstesønnen Aron på 29 har etablert seg med egen familie. Han er allerede gift for andre gang, og har sønner fra begge forhold. Den eldste sønnen til Aron er Ernst, faren min. Samuel og Lina flyktet for å overleve, og det er Samuels håndlag og kunstneriske evner som møbelsnekker og treskjærer som gir dem en fot å stå på.

Jeg vet ikke om pappa noen gang er er i leiligheten, men jeg tror det. Kanskje er det i denne leiligheten eller i Samuels verksted i Trondheimsveien at hans egen interesse for treskjæring og brukskunst blir vekket? Akkurat som farfaren Samuel får pappa en yrkeskarriere i skjæringspunktet mellom kunst og funksjonelle produkter, men med metall som materiale.

Du kan kanskje se for deg Samuel og Lina sitte i hver sin ende av borte i stolene med armlener når familien er samlet på sabbaten? En nystrøket duk beskytter den polerte bordplaten, og lar støvet få hvile. I tankene ser jeg min grandtante Rosa ta seg av serveringen, så foreldrene kan slappe av.

Kanskje er også Aron til stede sammen med pappa som ser seg nysgjerrig rundt? Samuels kunstneriske uttrykk preger hele leiligheten. Som jeg skulle ønske jeg kunne ha sittet sammen med dem, på en av de vakre spisestuestolene, og lyttet til historier om livet de skapte seg i Oslo.

Radioen mangler

Over hodene deres henger en seksarmet lysekrone med utskårne alabastkopper. Alabast er en porøs steintype som egner seg godt til utskjæringer. Du har sikkert sett materialet brukt på statuer i Italia. Det sies at lysekronen kan ha vært inspirert av Monolitten, som ble laget på samme tid. Den må ha vært storslått, for senere, da jødenes formuer inndras, ender den i Kirkedepartementets eie.

Hvis jeg var i leiligheten ville blikket mitt bli trukket mot radiobordet. Ikke bare fordi det også er et kunststykke i treskjæring, men fordi radioapparatet mangler. Allerede i mai 1940 blir jødenes radioapparater inndratt, ett år før andre nordmenn ikke lenger får ha radio. Dette er startskuddet på en systematisk kartlegging av den jødiske befolkningen i Norge, som for de fleste ender i gasskammeret i Auschwitz.

Pappa ser aldri besteforeldrene sine igjen

Lamper, speil, kommoder og skap i den lille leiligheten er prydet med de samme utskjæringene som spisestuen. Sammenlignet med den nordiske minimalismen som preger dagens interiørbilde, ville vi nok funnet leiligheten overmøblert. For familien er møblementet symboler på suksessen de har hatt i Norge. Verdien på spisestuemøblementet er i 1942 anslått til 2000 kroner, noe som tilsvarer over 50 000 kroner i dag. Dette er en betydelig sum for en arbeiderklassefamilie på Grünerløkka.

Innhentet av volden

Samuels største verk som møbelkunstner er toraskapet han i 1921 lager til synagogen i Oslo.

Han bruker intarsiateknikken, en krevende metode der tynne finérbiter fra ulike tresorter settes sammen for å danne mønstre. Ifølge Jødisk museum i Oslo er det et uvanlig godt eksempel på dyktig norsk håndverk før krigen. I dag kan du se skapet i museet, som et vitnesbyrd både om jødisk liv i Norge før andre verdenskrig og om Samuels kunstneriske evner.

Kan du se for deg forbauselsen i nasistenes blikk, da de finner et skattekammer av møbler?

Sitter Samuel og Lina ved spisestuen da han 26. oktober blir arrestert for å være jøde? Det er en grå dag, uten sollys. De er innhentet av volden og hatet de flyktet fra. Denne dagen kommer den i form av en norsk politikonstabel. Pappa ser aldri besteforeldrene sine igjen, og snakker heller aldri om det som skjedde under krigen.

Jøders penger og eiendelen inndras

Samme dag som Samuel arresteres underskriver Quisling Lov av 26. oktober om inndragning av formue som tilhører jøder. Jøders penger og eiendeler tilfaller staten, blir inndratt og solgt videre. Den økonomiske likvidasjonen, eller jøderanet som det mer folkelig er blitt betegnet som i ettertid, er en del av den nazistiske politikken for å utrydde jøder og alle spor at jødisk liv.

Kan du se for deg forbauselsen i nazistenes blikk, da de kommer inn i den lille leiligheten på Løkka og finner et skattekammer av møbler? Samuels og Linas møbler og inventar spres rundt i Norges land, ifølge dokumenter fra tilbakeføringskontoret for inndratte formuer.

Spisestuen selges på auksjon for 510 kroner. Støvet fortsetter sin dans på bordplaten i et annet norsk hjem. Samtidig drepes han som skapte bordet i gasskammeret i Auschwitz. Samuel og Lina er blant de 773 norske jødene som deporteres under andre verdenskrig. Farfar Arom og søsknene hans kommer seg over til Sverige. Faren min gjemmes på landet hos slektninger og er en periode i Sverige. Ved frigjøringen av Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, er Samuel og Lina drept for lenge siden.

Ikke et minne, men en påminnelse

Da barna etter krigen forsøker å finne igjen Samuels spisestue og andre eiendeler, er ingenting å oppdrive. Fra et bankinnskudd familien hadde da krigen startet, trekkes husleie for leiligheten på Grünerløkka i årene etter deportasjonen. Resultatet er derfor at de må betale tilbake til staten, i likhet med flere andre etterkommere av holocaustofre. Dette er realiteten de norske jødene som overlevde holocaust møtes med.

Jeg fikk ikke sitte ved Samuels spisestue, og se støvet danse over det unike bordet, men i dag, 26. oktober 2024, dekker jeg bordet med lykter faren min har laget. Samuels kunstneriske evner levde videre i han. Nå lever de begge videre som minner i fortellingene om dem. I en tid der antisemittismen øker i Norge og Europa, er historien om Samuel ikke bare et minne, men en påminnelse om hatets ytterste konsekvens – et industrielt folkemord som utslettet 6 millioner jøder.

Mer fra: Verdidebatt