Preses i den norske kirke Olav Fykse Tveit fremstår både oppgitt og opprørt over den ferske felleserklæringen om kjønn og seksualitet. 44 kristne organisasjoner og trossamfunn slår fast at det bare finnes to kjønn og at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne.
En slik erklæring hadde et samlet bispekollegium skrevet under på uten forbehold for bare noen få tiår siden. Nå sier preses at en slik erklæring «ikke er et godt grep med tanke på kristent samhold». Det er underlig at det fåtallet som har gjort helomvending, i utakt med det overveldende flertallet i den verdensvide kirke, nå beskylder de som står for det kirken alltid har ment for å true enheten.
Hva er premissleverandør?
Lederen i folkekirken understreker at erklæringen «er sårende og traumatiserende for de det gjelder mest». Preses påpeker at man med erklæringen risikerer å gjøre noens «gudstro vanskelig». Fykse Tveits sjelesørgiske omtanke for marginaliserte grupper er prisverdig, men mener preses at trosartikler og læresetninger må revideres om det viser seg at noen blir såret og traumatisert i møte med disse? Og hvor finner preses grunnlag for en slik tilnærming? Er det menneskers skiftende følelser og subjektive opplevelser som skal være premissleverandør for teologien?
Jesu forkynnelse har ofte den effekten at det stikker noen i hjertet, den rike mannen ble bedrøvet og gikk. Er det slik at Jesus selv bør eksponeres for biskopenes kirketukt.
Preses skriver «at kirkelederne og teologenes ansvar i denne saken først og fremst handler om å finne gode måter å omgås på, og å skape gode fellesskap i kirken». Når ble dette kirkelederes fremste anliggende? Denne tilnærmingen bryter tvert med Jesus og Paulus, som fremstår tydelige og resolutte i møte med vranglære og nye innfall. Hvor har det blitt av biskopenes ansvar for å beskytte den sanne læren og forvalte sakramentene rett?
En kirke med to syn
Det undrer meg også hvis preses er opptatt av å skape gode fellesskap i kirken, at han uttaler seg så skarpt mot et syn som skal være likestilt i sin egen kirke og som mange av hans menighetsbarn vil stille seg bak. At lederen for kirken som hevder å romme to syn, og som forfekter toleranse og raushet, uttaler at han inderlig håper at ingen av hans egne forsamlinger skriver under på erklæringen er rett og slett oppsiktsvekkende. Kirkelederens respons på felleserklæringen viser at hans egen kirkes to likestilte syn ikke er annet enn et illusorisk luftslott.
Hvor har det blitt av biskopenes ansvar for å beskytte den sanne læren og forvalte sakramentene rett?
Som teolog vil ikke Fykse Tveit ta stilling til kjønnstematikken, han tenker da «at vi går inn i et fagfelt der vi ikke vet mer enn andre». Kirkelederen tar til orde for å overlate definisjonsmakten «til fagfolk innenfor medisin». Videre beskylder Fykse Tveit felleserklæringen som ikke har gjort annet enn å bekrefte kirkens tradisjonelle syn på kjønn og seksualitet for å sette «teologien som fag i vanry».
Er det slik å forstå at Fykse Tveit mener at teologer bør overlate tenkningen omkring kjønn og seksualitet til såkalte fagfolk? En slik tenkning fremstår som en fallitterklæring på Bibelens og teologiens vegne. Skal man følge denne logikken fullt ut så er det svært lite Bibelen har å si om liv og lære.
Sin egen private teologi
Slik jeg ser det sier Bibelen noe om alle livets fasetter, inkludert kjønn og seksualitet. Å overlate viktige livsområder til skiftende syn i fagmiljøer vil bryte tvert med kristen tenkning og praksis i et kirkehistorisk perspektiv. Bibelen og teologien må ikke gjøres til et smalt fagfelt for eksperter. Fra Bibelen strømmer det visdom, sannhet og lys over så vel fagfelt som økonomi, forvaltning, jus, historie, biologi, etikk, psykologi og mange andre.
Bekjennelsesskrifter, trosartikler og læresetninger har som oftest sin opprinnelse i uenigheter
Preses mener at «Man presser mer ut av teksten enn det som er der» og slår fast at felleserklæringen ikke anvender en god bruk av teksten. Han påpeker at skapelsesteksten i 1. Mosebok ikke utelukker unntak fra Guds skaperordning og at det finnes mer enn det tekstene handler om. Med en slik lesning av bibeltekster står man fritt til å forme sin egen private teologi tilpasset egne preferanser.
Man kan uten særlige vansker dekonstruere det meste og man kan fundere på hva som eventuelt kan bli stående igjen. Det er også påfallende at Fykse Tveit advarer mot å lese noe inn i den samme teksten som hans egen kirke har utformet en helt ny klima-teologi fra.
Trofaste kjærlighetsideal
Kirkelederen minner om at kirken hans løfter frem trofaste kjærlighetsforhold som ideal. Han hadde i det minste håpet at Kristen-Norge kunne stå sammen om dette. Jeg kan berolige preses med at Kristen-Norge er enig med ham her, men det å fremholde trofasthet som dyd og ideal i kjærlighetsrelasjoner, gir ikke automatisk klarsignal til å omdefinere ekteskap og kjønnsforståelse.
Preses og trolig store deler av folkekirkens fremste ledere er oppgitt over erklæringen og mener at dette ikke var måten å gjøre det på. For oss som holder fast på det klassiske synet i denne saken er imidlertid erklæringen en kjærkommen og betimelig stadfestelse. Den er også i tråd med kirkens tradisjonelle handlingsmønster. Bekjennelsesskrifter, trosartikler og læresetninger har som oftest sin opprinnelse i uenigheter.
Den nikenske trosbekjennelsen betoner Jesu menneskelighet og guddommelighet nettopp fordi Arius og hans tilhengere utfordret dette synet. Når hele den kristne forståelsen av kjønn, ekteskap, familie og seksualitet angripes utenfor og innenfor kirken, er det etter mitt syn ikke det minste rart at man formulerer en erklæring som stadfester det syn som frem til nå har vært fullstendig enerådende.