I Vårt Land, 14. oktober, deler Martin Jakobsen sin skepsis til kategoriene «liberal» og «konservativ». Jeg deler i stor grad Jakobsen sin skepsis for at kategoriene er for omfattende. Selv er jeg «konservativ i kirken, og liberal på bedehuset». Unektelig kan det høres ut som om at jeg tilpasser meg den forsamlingen jeg befinner meg i, og derfor må det ledsages av en forklaring. Grunnen min for å komme med et slikt utsagn er nettopp at jeg vil fri meg fra disse kategoriene.
Det oppleves som et problem i dag om jeg uttrykker ett eller flere såkalte konservative eller liberale synspunkt. Da opplever jeg også å bli tillagt en rekke andre bestemte synspunkt. Om jeg for eksempel mener at fortapelsen består i en evig pine, så kan ikke slutningen være at jeg eksempelvis ikke vil vie likekjønnede. Disse eksemplene er teologiske spørsmål som må behandles på sitt separate grunnlag. Ved kategorisering blir ulike etiske og teologiske, ulogiske og prinsipielle spørsmål blandet sammen.
Bibeltekster og erfaring
Jakobsen forfekter at det er «mer vesentlig å skille mellom de som lar bibeltekster forme teologien, og de som vektlegger erfaringer av Gud». Fordelen i følge Jakobsen er «at det sier mer om hvordan teologien formes, og ikke bare hvordan man har landet i noen teologiske spørsmål». Når jeg har «landet» synspunkt i ulike teologiske spørsmål er det ikke slik at det alltid er et «enten eller». Ofte handler det både om bibeltekster og erfaring. Så kan enten bibeltekster eller erfaring være tungen på vektskåla, men jeg vil ikke være blindet for en av delene. Selv dem som måtte tro at de helt bibeltro, må erkjenne verdensvide kirkes historiske opphav der menneskers erfaringer har fått plass i bibelfortolkningen og meningsdannelsen.
Det er viktig for meg at mine synspunkt ikke er beseglet, og at der rom for å endre synspunkt. Først da er teologien levende – enten det er basert på bibeltekst eller erfaring. Vinner jeg ny kunnskap og innsikt kan det nettopp være med til å gi en større forståelse og dermed også utfordre bibeltekst eller erfaring.
Rommet for uenighet
Jeg har slett ikke alltid vært enig i DNKs retningsvalg. Likevel er jeg glad for å jobbe i DNK – fordi det er rom for uenighet. Det motvirker skjerming for alternative synspunkt, begrunnelser, teologi og samstemmighet, slik man finner det andre steder.
Jeg kan kjenne på at det er vanskelig å vite hvor jeg hører hjemme teologisk – nettopp fordi jeg i ulike spørsmål kan lande på både det som tradisjonelt er forstått som liberale eller konservative synspunkt. Sakte, men sikkert har det derfor blitt mer befriende å ikke høre til i en kirke som er et enighetsfellesskap og et ekkokammer, men et trosfellesskap som rommer ulikhet. Det gjør meg skjerpet på min egen teologi, forståelse og synspunkt, samtidig som jeg ikke blir avkrevd å mene noe bastant eller skråsikkert om krevende spørsmål.
For meg gjør det teologien levende og ikke noe som er en fastsatt størrelse. Det «farligste» må i så måte være å fastlegge et bestemt synspunkt først, og så søke støtte for det i bibeltekst og/eller erfaring. Da vil det være grunn til etterspørre gyldigheten av argumentasjonen. Synspunktet må utledes av kunnskapen og innsikten.
Langt viktigere enn kategoriene er å gjøre Augustins ord om «fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt» til et ideal. Det gjør til at vi kan holde fast i dogmatikken, men tillate uenighet i etikken. Bare slik kan kristen enhet oppnås, og slik kan vi fri oss fra å kategorisere hverandre.