Presentasjonen av bispekandidater i Oslo Domkirke den 25.september inneholdt mange ulike tema og spørsmål, og det var interessant å være med i den samtalen. Jeg synes det ble sagt mye klokt fra alle kandidatene. Samtidig synes jeg dette formatet for å bli kjent med en mulig framtidig biskop, er litt snevert, der det først og fremst vektlegger biskopen som meningsprodusent – noe jeg også sa i samtalen.
Jeg tenker at biskopen må være en tydelig evangelisk stemme og et ansikt på kirken både innad og utad, og føre sitt åndelige tilsyn ikke minst i rollen som predikant, liturg, og eksistensiell veileder og sjelesørger i det offentlige rom. Biskopen må bidra til en trygg og modig samtalekultur på ulike arenaer, der vi alle kan snakke fram tro, livssyn og teologi i møte med livets og verdens store utfordringer og etiske dilemmaer. Som folkekirke har vi en stor oppgave i vårt sekulære samfunn: Å bidra til å holde dette eksistensielle rommet åpent for folk flest, også de som ikke tror sterkest eller mener høyest. Slik at vi som enkeltmennesker og samfunn stadig spør oss om hvem og hva vi tror på og gir makt i våre liv, hva slags mennesker og fellesskap vi vil være, hvordan vi egentlig ser for oss at frihet og rettferdighet skal være for alle.
En tydelig kristen og en kirkelig stemme
Sånne samtaler er hardt arbeid, både fordi det vil være mange ulike meninger blant oss, og fordi våre svar på disse spørsmålene vises i konkrete valg vi tar og handlinger vi gjør. Det er hardt arbeid, men det er verdt det.
For meg er det feil spørsmål
Hvorfor rakte jeg ikke opp hånda på ja-nei-spørsmålet om jeg vil at alle skal bli kristne? Jeg ser at Siri Amlie Oftestad Aronsen er skuffet over dette, og ser det som et tegn på usikkerhet og manglende mot til å stå opp for det jeg tror på (VL 9. oktober). Det er en tolkning jeg ikke kjenner meg igjen i. Gjennom tretti år som prest i dette bispedømmet har jeg vært en tydelig kristen og kirkelig stemme i offentligheten, og frimodig forkynt evangeliet om Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden på alle slags arenaer. Og det har jeg tenkt å fortsette med, uansett i hvilken rolle det blir.
Men som jeg sa i Domkirken: For meg er det feil spørsmål. Jeg har levd med et stort livssynsmangfold hele livet, og jeg har erfart at det er ikke merkelappen kristen eller ikke kristen som avgjør om mennesker har det et godt liv og setter gode spor i verden. Kristen tro kan være både livreddende og livstruende for mennesker og fellesskap – jeg har som prest og sjelesørger erfart begge deler.
Den kloke evangelisten
Derfor må vi som kirke og som kirkeledere være kloke, og være både frimodige og ydmyke. Vi må hente fram den kloke evangelisten i oss alle, som ikke styres først og fremst av et ønske om at alle skal bli kristne, men av at flest mulig mennesker får møte evangeliet i ord og handling, på en smittende og troverdig måte. Bekrefte tro, og utfordre til omvendelse. Dèt ønsker jeg å bidra til! Gjennom forkynnelse, gjennom visitaser og samtaler i lokalmenighetene, gjennom felles teologisk refleksjon i presteskapet og blant andre ansatte og frivillige i kirken, gjennom relasjonsbygging med bokstavelig talt Gud og hvermann.
Jeg tror på at vi og verden trenger redning fra det onde i oss og rundt oss, og at vi har fått det, gjennom Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Jeg har erfart at jeg kan lære mer om Gud og tro fra mennesker og steder der jeg minst forventet det. Jeg gleder meg til fortsatt å arbeide for at vi skal være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som bidrar til mer himmel på jord – midt i alt som er.
