Det finnes i høyeste grad helt naturlige svingninger i hvordan en tilnærmer seg tro gjennom livet, kanskje like naturlig som at livet i seg selv har ulike sesonger, som ikke trenger plasseres under paraplyen dekonstruksjon. På ulike tidspunkt, og ved ulike utsiktspunkt i vårt liv, vil både troen og veien frem til nå, se ulik ut - både fordi troen i seg selv har ulike stadier, men også fordi vi forstår livet/troen annerledes nå enn vi kanskje gjort for et tiår siden.
Jeg tror Espen Gilsvik derfor har rett når han vektlegger avklaringen av definisjon av begrepet dekonstruksjon, for å forstå hva vi egentlig snakker om. Faren med en for bred definisjon, særlig til begrep som tiltar i bruk, er at en til slutt risikerer å tømme begrepet for meningsinnhold. Det kan til slutt bety alt, og ingenting.
Naturlige svingninger
I min egen studie Early Influence, Established Faith? er det en del informanter som nok både vil falle innenfor en bred og smal definisjon av begrepet.
Å definere hva dekonstruksjon er, vil jeg likevel ikke begi meg ut på, men overlate til de som spesifikt jobber med dette, da jeg i hovedsak jobber med etablering av tro, påvirkning og bevegelser i tro.
I det som blir min neste artikkel i denne studien, peker jeg like fullt på at nærmere en fjjerdel av de 585 informantene jeg jobbet med, uttrykker at deres tilnærming til tro har forandret seg flere ganger i livet frem til nå (30-40 åringer).
Det er likevel for meg åpenbart at en fjerdedel av informantene ikke driver med dekonstruksjon, men at flesteparten av dem erfarer «naturlige» svingninger i sin tilnærming til tro, ofte i samsvar med at de stiller andre spørsmål nå, enn de gjorde før – kanskje relatert til ulike livserfaringer.
De dypeste dalene
Når jeg spesifikt gikk inn i dette, baserte jeg meg på en spørsmålsstilling som ble brukt på slutten av 80- tallet i en studie innenfor religionspsykologi, i pre studien fikk jeg imidlertid tilbakemelding om svaralternativene ikke var tilfredsstillende. Tilnærming til troen er ikke nødvendigvis stabil, eller endrer seg i positiv/negativ forstand – den forandrer seg frem og tilbake flere ganger gjennom livet.
Det tror jeg at kirken er nødt til å forholde seg til, enten den vil det eller ikke. Dersom kirken ikke klarer å møte, å forstå, dem som strever med tvil når de kanskje selv opplever at de er i sine dypeste daler i livet, så evner den ikke å bygge tillit, som kirken igjen er helt avhengig av når den skal formidle evangeliet med troverdighet.
Når kirken er problemet
Jeg tror derfor at Rimehaug har helt rett når han skriver at det kreves kloke menighetsledere. Det motsatte, usunne ledere, viser seg i mange tilfeller til å være starten på – eller en katalysator – for en spiral vekk fra kirken, vekk fra fellesskapet og i noen tilfeller – vekk fra troen.
For de færreste av disse tror jeg likevel dette kan omtales som «en omvendelse til samtidens sekulære script», slik Sæbjørnsen hevder. Det er en alt for unyansert tilnærming. Mange av dem strever, de strever virkelig, noen gir opp.
I mange tilfeller opplever de at de som er representantene for kirken er kjernen av problemet. Det er kanskje ikke en omvendelse til noe annet i det hele tatt, men mer en opplevelse av at de ikke lenger kan bli der de er, og i en del tilfeller kan en forstå dem.
Tilliten er nedbrutt, og det handler ikke nødvendigvis om aksene vi så fort setter opp: Liberal/konservativ og høykostnad/lavkostnadskristendom, men kanskje mer om grunnleggende verdier som sunt/usunt, redelig/uredelig, troverdig/upålitelig.
Dersom en person på nytt søker seg til kirken og til sjelesorgen, så søker de seg sannsynligvis dit av en grunn
Savnet etter det som var
For en del av de jeg har hatt kontakt med, er nettopp et poeng at mange av dem på ulike tidspunkt savner tilbake til deler av det menighetsfellesskapet de en gang forlot, det er det lite sannsynlig at de hadde gjort hvis det var snakk om en omvendelse til et sekulært «script», jeg forstår det mer som et savn etter det fellesskapet som en gang var.
For mange kan det derfor heller være snakk om bevegelser i tro, mer enn dekonstruksjon, og at en dermed er tjent med at den definisjonen ikke blir for bred. Ikke for å underslå eksistensen av dekonstruksjon, heller kanskje for å anerkjenne den, men også å anerkjenne at bevegelser i tro kanskje er noe annet, noe ganske naturlig, noe svært mange går gjennom på ulike tidspunkt i livet. Samtidig oppleves det som en eksistensiell krise for den som står midt i det.
Jesus, håpet
Jeg vil være forsiktig med å uttale meg om dekonstruksjon per se, for andre kan mye mer om det enn meg. Men er det noe mine funn frem til nå demonstrerer, så er det tyngden tillit/troverdighet spiller. Dersom en person på nytt søker seg til kirken og til sjelesorgen, så søker de seg sannsynligvis dit av en grunn, det er kanskje fortsatt en tillit til han kirken samler seg om, Jesus Kristus.
Selvsagt skal en møte hver enkelt der de er, og gi rom for de prosessene hver enkelt trenger å gå, men det å tone ned hvem en er som kirke, og det håpet kirken bærer, tror jeg er en svært dårlig løsning. Det kan like fort bli til nok et brudd på den tillit som fikk dem til å gi kirken en ny sjanse i utgangspunktet - håpet til han de trodde kirken representerte.