Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn spiller en viktig rolle for mange mennesker og lokalsamfunn. Trossamfunn tilbyr fellesskap og gir bidrag til sine lokalsamfunn langt utover å være arenaer for trosutøvelse. Debatten om finansieringsmodell handler derfor ikke om hvorvidt trossamfunn er viktige, eller om de har en rolle å spille i det norske samfunnet, men om hvordan vi skal betale for dem.
Marit Brandt Lågøyr i hovedorganisasjonen KA tegner et godt bilde av Den norske kirkes betydning i et innlegg 25. september, og det er en beskrivelse jeg deler. Bakgrunnen for hennes innlegg er et forslag fra et mindretall i Høyres programkomité om å innføre frivillig kirkeskatt som finansieringsmodell for tros- og livssynssamfunn. Samtidig foreslår vi at det ekstraordinære ansvaret Den norske kirke bærer som forvalter av kirkebygg som representerer vår felles kulturarv, fortsatt skal finansieres over statsbudsjettet.
Finansieringen må endres
Frivillig kirkeskatt er en modell som er godt utprøvd i våre naboland Danmark, Sverige og Finland, og i en rekke andre europeiske land. Kirken og andre trossamfunn hos våre nordiske naboland spiller en minst like viktig rolle i sine lokalsamfunn som kirken i Norge gjør. Danmark har faktisk 800 flere kirker enn Norge.
Både Den norske kirke, øvrige trossamfunn og en rekke politiske partier (herunder KrF) er enige om at dagens finansieringsmodell må endres. Det er her forslaget fra et mindretall i Høyres programkomité om frivillig kirkeskatt kommer inn i bildet. I korte trekk innebærer frivillig kirkeskatt at de som er medlemmer av et tros- eller livssynssamfunn betaler en andel av inntekten i kirkeskatt, for eksempel 0,5%, og at dette beløpet tilfaller det tros- eller livssynssamfunnet du er medlem av.
Ingen bærekraft
En slik modell innebærer at hva du betaler står i forhold til din inntekt. Det er altså ikke snakk om at begravelse, konfirmasjon eller sorggrupper skal bli en del av regningsbunken basert på stykkpris, slik Brandt Lågøyr fremstiller det. Den norske kirke kan selvsagt velge å innrette seg slik, ettersom kirken styrer seg selv, men det tror jeg aldri vil skje.
De neste årene er det ventet at medlemstallet i Den norske kirke vil fortsette å falle
Bakgrunnen for at det er bred enighet om behovet for å tenke nytt om finansiering av tros- og livssynssamfunn er at dagens modell ikke er bærekraftig. I dag beregnes støtten til tros- og livssynssamfunn med utgangspunkt i hva det koster stat og kommuner å drifte Den norske kirke, delt på antall medlemmer i Den norske kirke. Kostnadene ved å drifte Den norske kirke øker år for år, mens antall medlemmer har falt betydelig de siste 20 årene og fortsetter å falle. Det medfører at støtten per medlem til andre tros- og livssynsamfunn øker, uavhengig av deres finansielle behov.
Åpen for alternativer
Siden 2010 har støtten til andre trossamfunn enn Den norske kirke økt fra vel 150 millioner kroner til 1,1 milliarder kroner nå. De neste årene er det ventet at medlemstallet i Den norske kirke vil fortsette å falle, fordi det er færre som melder seg inn enn det er som faller fra (stort sett av naturlige årsaker). Dermed vil støtten til andre tros- og livssynsamfunn fortsette å øke. En god del av disse trossamfunnene opplever både en økning i medlemsmassen i tillegg til en økning i støtte per medlem.
Jeg er helt åpen for at det finnes andre og bedre måter å finansiere Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn enn frivillig kirkeskatt etter nordisk modell. Det er imidlertid langt mellom de konkrete forslagene til hvordan det kan gjøres. Uavhengig av hva man måtte mene om frivillig kirkeskatt er det åpenbart behov for å diskutere alternativer til dagens finansiering, som i sum utgjør rundt 6 milliarder kroner.
