Synd er på den ene siden uttrykk for noe vi er (syndere) og på den andre siden noe vi gjør (synder). Dette gjelder for alle kristne, men er kanskje særlig sentralt for en evangelisk-luthersk kirke. Dette som vi gjør, handler forbausende ofte om misbruk av gode ting, som penger, sex og makt. Men det kan også handle om ting som vi burde ha gjort – og likevel ikke gjør. Dette som vi er, definerer oss på den ene siden som skyldige overfor våre medmennesker, verden eller naturen, på den andre siden som skyldige overfor Gud.
Synden blir nesten aldri uten konsekvenser, derfor får den realistisk sett makt over våre liv, slik døden har makt over oss, men også staten, banken og de mennesker vi er glad i. Syndens makt er ofte en ødeleggende makt. For å slippe ut av syndens makt, trenger vi tilgivelse, enten det handler om forholdet til mennesker eller til Gud.
Dypere forståelse
Ingen kan egentlig tilgi seg selv, for tilgivelse – og synd – handler om våre grunnleggende relasjoner, til verden, til Gud og til oss selv. Det å innse sin synd handler i stor grad om vår modenhet som mennesker. Den som ikke evner å innse sin synd, er gjerne umoden, overflatisk eller barnslig. Dette å erkjenne at man er en synder, vil derfor være ganske attraktivt for kristne, for det åpner muligheter for dypere forståelse av hvem en selv er, og hvem Gud er.
Det tilgitte menneske er fremfor alt et i dypeste forstand fritt menneske
Synden treffer oss i det ytre, samtidig som den preger oss i det indre. Erkjennelsen av synd kan derfor bli et møte med ubehagelige sider av oss selv, en avdekking av indre uro og tomhet. Det kan drive oss til fortvilelse og desperasjon. Noen ganger utløser det en dyp sorg, en kroppslig sorg. Jeg har iblant sett mennesker bryte ut i tårer, klage over tomhet eller også kjenne en stor lettelse.
Egen utilstrekkelighet
Jeg har egentlig få innvendinger mot en slik forståelse av synden som burde være en selvsagt forutsetning for enhver preken i Den norske kirke, for teologi, fromhetsliv og hverdagstro. Men jeg opplever iblant at kirken, og selv teologene, gir uttrykk for stor forlegenhet omkring syndsbegrepet. Det er det liten grunn til.
Erkjennelse av synd vil ofte kunne frigjøre et ubrukt potensial i mennesket, et potensial for fellesskap, selvutfoldelse, åpenhet og forståelse, en dyp generøsitet mot en selv og mot andre – både overfor andre kristne og annerledes (eller ikke-) troende. Det er lite som kan gjøre en så ydmyk som erkjennelsen av egne feil og egen utilstrekkelighet. Det betyr selvsagt at en også er åpen for andre forståelser av synd, men også kritisk til forståelser av synd som kun fokuserer på handlinger eller tilbyr lettvinte forklaringer på syndens problem. Min viktigste innvending mot Den norske kirke er derfor at den snakker for lite, eller for banalt, om synden.
Et fritt menneske
Selv om vi vil trenge tilgivelse fra andre, er det i siste instans bare Gud som i Jesus Kristus kan løse oss ut fra den vi er, eller fra slik vi forholder oss til oss selv og andre, og forløse oss til å bli et fritt menneske. Det tilgitte menneske er fremfor alt et i dypeste forstand fritt menneske, et elsket og anerkjent menneske, som kan gå morgendagen i møte med løftet blikk, med forventning og håp. Det er dette vi ofte – eller i hvert fall en sjelden gang – kan erfare som Guds ubetingede nåde.
