Et konservativt syn på kjønn fører ikke til partnervold. Men i en relasjon der en mann utøver vold mot en kvinne vil rollefordelingen i relasjonen ofte sammenfalle med konservative kjønnsroller. Utenfra er det umulig å se hvorvidt rollefordelingen er forankret i en trygg relasjon med et felles verdigrunnlag, eller om det handler om konstant tilpasning for å unngå situasjoner som kan føre til vold.
Å leve med vold
Vold er mer enn blåmerker, kvelertak og politianmeldelser, selv om vi har en tendens til å fokusere på den grove fysiske volden. Det gjør at vi kan bagatelliserer den langt mer vanlige, men like fullt ødeleggende volden som finnes i mange familier.
Er du utsatt for vold blir du ekspert på å lese hver minste humørsvingning til partneren din. Du blir ekspert på å holde tilbake på det du egentlig tenker og føler, og du blir ekspert på å passe på at små og store ting i familien går på skinner. Sett utenifra kan det se ut som empati, tålmodighet og omsorg. Men konsekvensene av å la være, er kjeft, kritikk, roping, trusler, ydmykelse av deg og kanskje barna.
Å ha et voldsproblem handler om å forveksle sårbarhet med svakhet. Hvis det å være mann i tillegg er forbundet med å skulle ha særegne lederegenskaper, kan sårbarhet oppleves som uutholdelig maktesløshet. Lengsel etter nærhet og aksept vekker noe sårbart, og forvandles til en frykt for å bli forlatt eller ydmyket.
Frykten kommer ut som beskyldninger om utroskap, ydmykende kommentarer, en knyttneve i bordet, et slag, skriking og ord du aldri ellers bruker. Skammen en føler i etterkant av voldsutøvelse kan føre til trøst fra partner, men det er ikke det samme som genuin omsorg og nærhet.
Underordningens dilemma
I konservative kristne miljøer, er det rom for å erkjenne at det finnes mange eksempler på at menns lederskap er blitt til maktmisbruk. Samtidig hevdes det at Bibelen er tydelig på at mannen har en unik lederrolle, mens kvinnen oppfordres til underordning. Det er ikke vanskelig å se hvor komplisert dette landskapet kan bli for dem som lever med vold og som ønsker hjelp.
I dette landskapet kan påstander om at kvinner må tåle en viss mengde vold bli gitt legitimitet når det kommer fra en amerikansk pastor. Selv om de fleste som forfekter underordning ikke er enige i denne påstanden, har den allikevel sitt utspring i underordningsteologi.
Påstander om at menn ble født med evne til å mestre sitt ego for at de skulle være utrustet til lederskap og at underordning er en gave fra Gud, kan virke tilforlatelig for dem som lever i en trygg relasjon. Men for dem som lever i en relasjon preget av kontroll og maktmisbruk, vil en slik påstand være med på å usynliggjøre og bagatellisere volden.
Selv om det ikke er intensjonen, kan volden bli omskrevet til konflikt der begge parter bærer like stort ansvar, og også et ansvar for å leve i tråd med Guds ord. For konsekvensen av å ikke leve i tråd med Guds ord er alvorlige, og strekker seg langt utover livet her og nå.
Menn som strever med å håndtere sårbarhet får ikke hjelp av å høre at de har en Gudegitt evne til lederskap
Bevare ekteskapet
I en slik setting kan kvinner og menn stille svakt hvis de ønsker hjelp til å leve uten vold. Kvinner som utsettes for vold har ikke like stor definisjonsmakt som menn, hverken hjemme eller i menigheten. Kvinners forsøk på å beskrive volden de opplever, kan bli oppfordret til å vise mer tålmodighet, omsorg og forståelse. Og legge til rette enda bedre slik at mannen ikke skal bli provosert, og at ekteskapet kan bli bevart.
I en familie med vold er det volden som bestemmer.
Menn som strever med å håndtere sårbarhet får ikke hjelp av å høre at de har en gudegitt evne til lederskap. Da må sårbarhet dekkes over, gjerne med vold som gir en midlertidig følelse av autoritet. Men den er falsk og i prosessen går man glipp av mye. Utøver en vold fordi en tror at sårbarhet og svakhet er det samme, vil man aldri oppleve ekte nærhet og omsorg.
Ekteskap innebærer stort ansvar for alle, men spesielt hvis det ses på som en sentral del av Guds skaperorden. Men i en familie med vold er det volden som bestemmer. Ingen kan være seg selv og ingen får det de aller mest lengter etter. Hvis de som står utenfor ikke makter å se forbi kjønnsrollene og underordningens ideal når de skal forsøke å hjelpe, risikerer man å opprettholde volden i istedenfor å kjempe for kjærligheten.
