I sommer satt jeg i en god campingstol i klatreparken Høyt og Lavt i Lågendalen med fem barnebarn høyt og lavt og var baseansvarlig for flokken. Det var ikke noe synd på meg, der jeg satt med kaffe i koppen og en fabelaktig liten bok som rommer høyder og dybder, og som nylig kom ut på Silentium forlag i Sverige, Homo Spiritus av Martin Lønnebo og Peter Halldorf.
Boka er en lesning av Lønnebos Van Goghs rom, hvor Peter Halldorf lar sin penn flyte og berører dermed mye – både høyt og lavt. Egentlig handler boken om mening og relasjon. Forutsetningen for sam-liv er liv og relasjon enten det er hverdager eller feriedager.
Lønnebos drøm i Van Goghs rom er at mennesket, homo sapiens, kan bli hva det er ment å være fra Guds side: homo spiritus, et åndelig menneske med den uslåelige kombinasjonen av ydmykhet, humor og godhet.
Hvordan kan dette prege våre liv og samliv? Forfatterne besvarer spørsmålet ved å invitere til et dypdykk i det sanne, det skjønne, det gode og det hellige.
De skriver om sammenhengen mellom forholdet vårt til Gud og hverandre på en måte som gir meg lyst til å åpne samtalene på nytt, tre ut av meg selv, ta kontakt med Gud og den jeg lever sammen med for å se om det er sant som vismannen Ignatius har sagt: «Å tre ut av seg selv er et skritt mot andre mennesker.»
Å åpne spillet
Ifølge Lønnebo og Halldorf har mange av oss feilet fatalt på ett punkt: «Den som utelukkende har seg selv som prosjekt er fortsatt ikke i stand til å bli kjent med seg selv». Det er i møte med Gud og den andre at mening og relasjon blir virkelighet. Og da blir utfordringen for oss alle, om vi er single, foreldre eller besteforeldre å våge å «åpne spillet». Det er et uttrykk jeg oppdaget da jeg så på tennis fra Wimbledon i sommer, og lærte at å serve opprinnelig var å hjelpe i gang spillet.
«To serve» betyr å tjene, ikke som nå i de fleste matcher: å satse på å knuse motstanderen med et serve-ess. Og her går mange av oss på smeller. Når vi tar mot til oss for å snakke om noe vanskelig kommer det ofte i forlengelse av en vrien krangel med et klima hvor vi leter etter et kraftfullt serve-ess som kan sette den andre ut av spill istedenfor å åpne spillet.
Vi trenger kanskje ikke knusende replikker fra den andre, men en invitasjon til å åpne spillet og våge å sette ord på vår sårbarhet. Våger vi dette langsomme, trygge spillet, den åpne, fortrolige samtalen?
Når vi skal samtale med Gud begynner det med at vi lar Han vise ansikt i sitt ord, og så responderer vi fra vårt sted hvordan det er å være oss. Når vi skal åpne voksensamtalen bør kanskje det samme skje. Vi lar den andre fortelle og vise ansikt, og så responderer vi, helst i fredstid og ikke i forlengelse av en opphetet diskusjon.
Religion er relasjon
Omgitt av lekende mennesker høyt og lavt, sitter jeg og undrer meg: Hvem er jeg egentlig i dette mylderet? Og hva er mening for meg og mine når vi nærmer oss noe annet enn ytre logistikk, ønsker om at noe skal skje hele tiden og umettelig behov for å bli underholdt? Hva er det kona mi venter på og hva er det sønnen vår og svigerdatter venter på? Hvordan åpne spillet når ungene er lagt og vi har muligheten til å snakke om det viktige i livet?
Gud er her for å sette i gang samtalen med oss
Mange av våre voksensamtaler i hverdager og ferier er dessverre bedrøvelig overfladiske. «Kun til utvortes bruk», sto det på en del medisinflasker i min oppvekst. Samtaletretthet, samtaletreghet og en følelse av at vi er utsnakket er manges virkelighet i dag. «Hva er det jeg har gjort?» sukket en nygift kvinne forleden. «Forlatt oppmerksomheten fra mange til fordel for uoppmerksomeheten fra den ene».
Vi trenger derfor en samtalevekkelse i norske parforhold. En ny nysgjerrighet og en fresh interesse for den andres ve og vel, sorg, leting og glede. Vi er så mye mer enn vi er blitt til nå. Vi har fortsatt muligheten til å tre ut av beklemmende taushet hvor samliv står i fare for å bli samdød.
Religion er relasjon, og samliv gir mening både høyt og lavt. Ja, livene våre leves jo ut i dette spennet mellom høyt og lavt. Gud har ikke lovet oss fravær av disse belastningene, men nærvær i alt. Gud er her for å sette i gang samtalen med oss. På den måten kan vi våge det samme overfor hverandre uten å bli redde.
Han som holder alt og alle i sine sårmerkede skaperhender er i stand til å fylle oss med en virkelighet av en annen verden midt i verden: «I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos den som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust». Med andre ord dynkes vi i nåde og sannhet, så vi kan få nye samtaler og dermed et nytt samliv.
En større nysgjerrighet
Lønnebo og Halldorf er bekymret over at homos spiritus , det åndelige mennesket, lar seg overvelde og overkjøre av homo ekonomikus og homo consumens, materialismens og forbrukets overfladiske tyranni.
Hemmeligheten er å finne et lite nok ord som kan sikre denne store hemmeligheten. Ordet er OG. Vi er både ånd og materie, hellige og verdslige, i lys og i mørke. Slik er også Gud, en mann med tornekrone OG kongekrone, sann Gud OG sant menneske, alltid i bevegelse mot mennesker som trenger hjelp til å åpne spillet. En igangsetter utenfra som er god på tro, håp og ærlighet.
Den siste serven gir jeg Martin Lønnebos svanesang: «Urkirken hadde en liten verden, men en stor Gud. Nåtidskirken lever tilsynelatende i et stort univers, men våre tanker om Gud og hverandre synes ofte å være pinlig små.»
Vi trenger med andre ord en større Gud og en større nysgjerrighet for det sant menneskelige i oss og mellom oss så våre samtaler ikke forstummer og vår menneskelighet ikke krymper inn til en karikatur av hva det vil si å være menneske. God match!
