Læstadianismens historie i Norge har nettopp blitt publisert. En bok som jeg synes er veldig interessant og relevant, særlig i Nord-Norge. Boken illustrerer at den læstadianske bevegelsen fortsatt er en viktig aktør i dag. Forfatterne Bengt-Ove Andreassen, Roald E. Kristiansen og Rolf Inge Larsen har arbeidet med og forsket i fire år på dette prosjektet.
Forfatterne utforsker grundig forholdet mellom læstadianismen, kirke og storsamfunn. De dokumenterer at Lars Levi Læstadius allerede fra starten var en sterk kritiker av kirken, og mente at store deler av presteskapet var «villfarne». Sterk kritikk av kirke og samfunn har fulgt bevegelsen i alle år, selv om intensiteten har variert. Enkelte perioder har det vært forholdsvis fredelige forhold, mens det til andre tider har vært høyt konfliktnivå.
Den skarpe kritikken har imidlertid fulgt bevegelsen hele tiden. I dag er kritikken av kirka fortsatt intens. Det dreier seg bl.a. om Den norske kirke sitt økumeniske engasjement (samarbeid og kontakt med andre kristne trossamfunn), kvinnelige prester og synet på likekjønnet samliv.
Ikke i én kjønnskategori
Det er interessant å merke seg at Læstadius selv brukte begrepet «den himmelske forelder» om Gud. Dette faller kanskje mer naturlig på samisk og finsk, men illustrerer like fullt at Læstadius ikke vil sette Gud ensidig i en kjønnskategori. Det er også interessant å merke seg at man brukte kvinnelige forkynnere i den første tida.
Vi kan til og med lese at prestekolleger i den første tida kritiserte at man brukte kvinnelige forkynnere. Akkurat det er en skjebnens ironi når vi i dag ser hvordan læstadianske ledere kritiserer kirken for at vi har både mannlige og kvinnelige prester.
Læstadianismen er en sterk vekkelsesbevegelse. Det er imponerende at bevegelsen fortsatt er livskraftig mange steder ca. 170 år etter at Lars Levi Læstadius stod fram som vekkelsens første leder. I boka får vi presentert de tre hovedretningene i bevegelsen: De førstefødte, Lyngen-retningen og Alta-retningen. Vi får tydelig presentert bevegelsens viktige rolle når det gjelder fornorskingen, som startet på omtrent samme tid som Læstadius stod fram som vekkelses-forkynner og leder.
Tidligere var både slips, gardiner og juletre sett på som synd. Det har ikke noe fokus i dag
Allerede fra vekkelsens første tid ble samisk, finsk/kvensk og svensk/norsk språk brukt. Vekkelsen har sitt utgangspunkt i et samisk kirkelig miljø i Sverige. Den delen av bevegelsen som bredte seg vestover i Norge (Sør-Troms og Ofoten) hadde et sterkt samisk preg, mens det som bredte seg til Nord-Troms og Finnmark i større grad var preget av kvensk og finsk språk.
Betydning for fornorsking
Det ville vært interessant om forfatterne hadde gått enda dypere i sin analyse av bevegelsens betydning for fornorskingen. Jeg vil tro at læstadianismen er en vesentlig årsak til at fornorskingen ikke klarte å kvele fullstendig kvensk og samisk språk og kultur i landsdelen. Jeg skulle også gjerne sett en mer gjennomgående presentasjon over om og hvordan bevegelsen har endret syn på disse årene. Bevegelsen har definitivt endret seg på hvordan man forholder seg i dagliglivet, og tilpasset seg samfunnet på ulikt vis.
Tidligere var både slips, gardiner og juletre sett på som synd. Det har ikke noe fokus i dag.
Boka presenterer de største grenene i læstadianismen, men jeg savner mer fokus på splittelsene i bevegelsen. Jeg vil anta at en vekkelsesbevegelse som har så sterke utfall/kritikk og dels fordømmelse mot det bestående, også risikerer at kritikken og uenigheten rammer ens egne. Den dype splittelsen i Lyngen-retningen for ca. 30 år siden er vanskelig å forstå, det samme kan man nok si om splittelser som har skjedd flere ganger i Alta-retningen.
Det er interessant å finne meg selv i boka i flere sammenhenger. Jeg prøver å ikke la meg friste til å gå inn i enkeltheter der jeg har til dels en litt annen oppfatning enn det forfatterne gir uttrykk for. Likevel synes jeg at boka er høyst aktuell. Den bør leses av ikke bare kirkelig ansatte, men også medlemmer, og særlig ledere i den læstadianske bevegelsen. Alle som er opptatt av kultur og samfunn bør lese den. Selv om bevegelsen har vært vesentlig sterkere i tidligere tider, er den fortsatt en viktig aktør i kirke og samfunn i nord.
