Erkebiskop Olav Engelbrektsson og hans kamp for norsk selvstendighet og Den katolske kirke har levd et liv norgeshistorien skyggedal etter reformasjonens innførelse i 1537. I tiden fram mot 2030 er det rom og mulighet for å endre på dette, og også gi ham et fysisk minnesmerke.
Det vil neppe mangle på nasjonal og kirkelig symbolikk og historiske markeringer når kristningsverket på Stiklestad skal markeres i 2030. Feiringen var storslått ved nihundreårsjubileet i 1930, og medførte en endelig restaurasjon og anerkjennelse av Olav (den helllige) Haraldssons kristning av Norge i 1030.
Vel fem hundre år senere sto en annen Olav også i spissen for en tilsynelatende håpløs kamp. Riksrådsleder og den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson (ca. 1480-1538) ønsket likeverdighet og medbestemmelserett i unionen mellom Danmark og Norge, uten hell. I 1537 led han og hans politikk nederlag overfor den danske kong Christian 3., som benyttet muligheten til å innføre Luthers lære, og gjøre Norge til et lydrike under kongemakten.
I historiens glemsel
Konfliktene og maktkampen i året 1537 representerer Norges undergang som selvstendig stat, og er et mørkt øyeblikk i vårt lands historie.
Som valgt riksrådsleder og erkebiskop hadde Olav Engelbrektsson satset på feil hester i sine embeter, og led nederlag både politisk og personlig. For i 1537 ble reformasjonen og Luthers lære innført i Norge ved tvang og makt. Ved sitt høye spill og alternative program hadde Olav Engelbrektsson tilsynelatende brutt sine løfter og forpliktelser overfor den tidligere kong Frederik 1 og dennes etterfølger, Christian 3.
Han hadde lovet dem lydighet, men holdt på andre kandidater, blant annet den landflyktige Christian 2. Ved påsketider 1537 forlot erkebiskop Olav Norge med kurs for Nederlandene, nærmere bestemt Deventer og Lier i det nåværende Belgia, hjulpet av keiser Karl 5, som erkebiskopen hadde sett på som en mulig redningsmann i kampen om Norge. Mye av grunnen til dette var det faktum at keiserens søster Isabella var gift med Christian 2.
Nå var Norge å betrakte som en del av Danmarks rike, et slags fylke, selv om det i praksis ikke ble slik.
I sin tid må borgen ha vært imponerende, moderne og med solid mannskap og utstyr
Og som historisk person skulle erkebiskop Olav Engelbrektsson glemmes, både som leder for staten Norge, for selvstendighetskampen og sin katolske tro, der alle spor etter denne skulle viskes bort. Og Olav Engelbrektssons navn forsvant i glemsel og vanære.
Jeg kan ikke se at han ble nevnt ved gjenopprettelsen av Norges selvstendighet i 1814 på Eidsvoll, ei heller har han noen plass som symbolskikkelse ved unionsoppløsningen i 1905, og man kan undre seg over hvorfor det ble slik. Og Nidaros’ siste erkebiskop er knapt nevnt i oversikten over feiringen ved Olavsjubileet i 1930, nærmere bestemt boken Nidaros og Stiklestad.
Steinvikholmen – liten, men symbolsk
Lite er igjen av den borgen erkebiskop Olav bygget i Åsenfjorden nær Trondheim. I sin tid må den ha vært imponerende, moderne og med solid mannskap og utstyr. Noen mener den er inspirert av selveste Leonardo da Vinci. Den sto knapt ferdig før den ble sentrum for de dramatiske hendelsene omkring maktkampen om Norges krone.
Her ble også skrinet med Olav den Hellige oppbevart etter at det hadde brent i erkebiskopsgården ved Nidarosdomen. Fra Steinvikholm ledet erkebiskopen store deler av Norges rike i dets sluttfase, og herfra rømte han sørover påsken 1537, med flere kirkeskatter og verdisaker ombord i keiserens skip.
Selve Olavsskrinet ble stående igjen i det ene tårnet i borgen, og senere konfiskert av de danske beleiringsstyrkene, etter en kortvarig beleiring av danske styrker. De andre verdisakene erkebiskopen fikk med seg ble deponert hos byrådet i Deventer.
Etter mange års stridigheter ble sakene utlevert til Dorothea, datter til Christian 2., som da oppholdt seg i Heidelberg utenfor München. Selv skulle Olav Engelbrektsson ikke leve lenge etter de dramatiske hendelsene ved reformasjonens innførelse i Danmark og Norge. Allerede i 1538 dør han i eksil i Lier, uten noen gang å vende tilbake til Norge. Men troen på en slags motreformasjon og personlig comeback ser han ikke ut til å ha oppgitt, men ingen sto klare til å fortsette kampen.
Den keiserlige interessen for Norge forsvant også etter hvert, og kong Christian 3. konsoliderte sin status i Danmark-Norge. Til opplysning ligger erkebiskop Olav Engelbrektsson begravet i en umerket grav i St. Gummariuskirken i byen. Av og til finner noen norske turister også veien dit.
Et minnesmerke over Olav Engelbrektsson
I mai 2003 avduket kong Harald og dronning Sonja en minneplakett over Olav Engelbrektsson, sammen med det belgiske kongeparet, etter intiativ fra undertegnede. Dette skjedde i en lukket seremoni, men med pressen til stede. Plaketten var utferdiget av Marit Wiklund, opprinnelig fra Trondheim.
Med dette fikk erkebiskop Olav Engelbrektsson en anerkjennelse fra den norske staten, men det er uvisst om han har fått definert sitt endelige, historiske ettermæle i norsk historieskriving og offentlighet. Tilsynelatende hefter frafallet overfor kong Frederik 1. og Christian 3. fortsatt, kanskje kombinert med det faktum at han var katolikk. Det må også nevnes at han ikke gikk av veien for fysisk vold for å nå sine mål.
Men tiden er nå inne til å gi Olav Engelbrektsson den status han fortjener, enten i form av et fysisk minnesmerke eller en offisiell markering, også her hjemme. Det vil være en glimrende anleding nå når vi nærmer oss 2030. Jeg utfordrer den norske staten ved Kultur- og likestillingsdepartementet og Den norske kirke ved preses til å hedre Olav Engelbrektsson med et minnesmerke til 2030. En passende plassering vil kanskje være Erkebiskopgården i Trondheim, men flere plasseringer kan være naturlige.
