Ukrainske myndigheter har nå forbudt den russisk-ortodokse kirke, noe som kan få konsekvenser for ukrainske troende. Dette reiser interessante spørsmål om hvordan vi kan håndtere vanskelige dilemmaer der vi må velge mellom å verne om innbyggernes grunnleggende friheter eller hegne om nasjonal sikkerhet.
Den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, har nylig godkjent en lov som forbyr den russisk-ortodokse kirke på ukrainsk territorium, og som legger begrensninger på religiøse organisasjoner i Ukraina som har tilknytning til den russiske kirken. Med det mister Russland den siste institusjonelle tilknytning til Ukraina som har muliggjort påvirkning på den ukrainske befolkningen.
Én av to «konkurrerende» ortodokse kirker i Ukraina blir nemlig anklaget for å ha nære bånd til kirken og patriarken, eller kirkelederen, med hovedsete i Moskva.
Bør forbys
Som følge av Russlands dårlige skjulte krigføring mot Ukraina siden 2014, og den ukrainske ortodokse kirkens tilsynelatende manglende evne og vilje til å distansere seg fra moderkirken i øst, svarer nå et flertall av ukrainere at de mener også den ukrainske kirken med bånd til Russland bør forbys av landets lovgivende forsamling.
Loven som president Zelenskyj nylig godkjente blir av mange ansett for å være nettopp et første steg mot et slikt forbud, selv om det kun er et forbud mot den russisk-ortodokse som nevnes eksplisitt i lovteksten.
Dersom en statlig granskingskommisjon kommer frem til at den ukrainske kirken faktisk har forbindelser til den russisk-ortodokse kirke, vil den måtte bryte disse båndene innen ni måneder, ellers går saken til rettsapparatet. Siden kirken allerede har strøket på lignende kommisjonsgjennomganger to ganger tidligere, i 2019 og 2023, er det ikke usannsynlig at kirken vil stryke en gang til.
Trussel mot nasjonens sikkerhet
Denne saken er en god illustrasjon på hvilke dilemmaer som kan oppstå når kirkelover, verdslige lover, universelle menneskerettigheter og hensynet til nasjonal sikkerhet er på kollisjonskurs. I en krigssituasjon er det naturlig at det er særlig oppmerksomhet på å identifisere indre fiender, og det å ha bånd til den russiske kirken som åpent støtter Russlands krigføring, setter prinsipper om religions- og trosfrihet på prøve.
Interessant nok har det ukrainske fellesrådet for kirker og religiøse organisasjoner, som omfatter mer enn 90 prosent av Ukrainas religiøse organisasjoner, uttrykt at de støtter loven som nylig ble vedtatt.
Den religiøse situasjonen i Ukraina er verdt en studie for dem som ønsker å forstå hvordan russisk propaganda og påvirkning fungerer
Det var Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd som tok initiativ til lovforslaget allerede i januar 2023, med henvisning til at religiøse organisasjoner i Ukraina som har bånd til Russland og den russisk-ortodokse kirke, kan utgjøre en trussel mot nasjonens sikkerhet. I oktober 2023 meldte Ukrainas sikkerhetstjenester, SBU, at de siden fullskalainvasjonen i februar 2022 hadde opprettet 68 saker mot representanter fra den ukrainske ortodokse kirken med bånd til Russland, hvorav 20 gjaldt forræderi og kollaboratør-virksomhet.
Instrument for russisk inflytelse
Det er ikke bare ukrainske myndigheter som har sett faren ved den russisk-ortodokse kirkes påvirkningskraft. I Estland har parlamentet erklært at den russiske kirken er en organisasjon som støtter militær aggresjon, og den estiske ortodokse kirke har kuttet sine bånd til den russisk-ortodokse kirken. I Tsjekkia har senatets sikkerhetskomite tatt til orde for en gransking av den russisk-ortodokse kirkes aktiviteter i Tsjekkia.
Europarådets parlamentarikerforsamling erklærte i april i år at de «oppfordrer alle medlemsstatene til å anse patriark Kirill og det russisk-ortodokse lederskapet som en ideologisk forlengelse av Vladimir Putins regime, medskyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, utført på vegne av Den russiske føderasjonen og Russkiy Mir-ideologien».
Parlamentarikerforsamlingen oppfordrer videre til å «erkjenne at den russisk-ortodokse kirken faktisk blir brukt som et instrument for russisk innflytelse og propaganda av Kreml-regimet og ikke har noe med religionsfrihet og ytringsfrihet å gjøre».
Frihetsdilemmaer
Den religiøse situasjonen i Ukraina er verdt en studie for dem som ønsker å forstå hvordan russisk propaganda og påvirkning fungerer. Det er nettopp i slike dilemmaer der nasjonal sikkerhet støter mot grunnleggende menneskerettigheter og friheter, at den russiske propagandamaskinen, som for øvrig ikke bryr seg nevneverdig om de samme rettighetene og frihetene, forsøker å banke inn sine konfliktskapende kiler.
Hvordan vestlige samfunn bør håndtere slike dilemmaer må bli gjenstand for en åpen diskusjon. Norske myndigheter valgte å gå en annen vei enn land i Europa i spørsmålet om å blokkere de russiske propagandakanalene RT og Sputnik, med henvisning til ytrings-, presse- og informasjonsfrihet. Hvorvidt det er riktig å verne om våre friheter uansett situasjon, eller å begrense mulighetene for påvirkningsagenter til å utnytte de samme frihetene for å undergrave vårt samfunn, kan ikke overlates til politikere, menneskerettighets- og sikkerhetseksperter alene.
Ukraina har dessverre ikke den samme tiden som vi har til å diskutere slike dilemmaer. Krig er i seg selv et angrep på våre universelle verdier og friheter, og tvinger oss til å ta vanskelige valg, og av og til ofre noen av våre idealer.
